Job 30

Mas agora zombam de mim os de menos idade do que eu, cujos pais teria eu desdenhado de pôr com os cães do meu rebanho.

Men nu ler de av mig, de som er yngre av år enn jeg, hvis fedre jeg aktet så ringe at jeg ikke vilde sette dem blandt mine fehunder.

Pois de que me serviria a força das suas mãos, homens nos quais já pereceu o vigor?

Hvad hjelp kunde jeg også ha av dem, de som har mistet all manndomskraft?

De míngua e fome emagrecem; andam roendo pelo deserto, lugar de ruínas e desolação.

De er uttæret av nød og sult; de gnager på den tørre mo, som allerede igår var ørk og øde;

Apanham malvas junto aos arbustos, e o seu mantimento são as raízes dos zimbros.

de plukker melde innunder buskene, og gyvelbuskens røtter er deres brød.

São expulsos do meio dos homens, que gritam atrás deles, como atrás de um ladrão.

Fra menneskenes samfund jages de ut; folk roper efter dem som efter tyver.

Têm que habitar nos desfiladeiros sombrios, nas cavernas da terra e dos penhascos.

I fryktelige kløfter må de bo, i huler i jord og berg.

Bramam entre os arbustos, ajuntam-se debaixo das urtigas.

Mellem buskene skriker de, i neslekratt samler de sig,

São filhos de insensatos, filhos de gente sem nome; da terra foram enxotados.

barn av dårer og æreløse folk, pisket ut av landet.

Mas agora vim a ser a sua canção, e lhes sirvo de provérbio.

Og nu er jeg blitt til en spottesang og et ordsprog for dem.

Eles me abominam, afastam-se de mim, e no meu rosto não se privam de cuspir.

De avskyr mig, holder sig langt borte fra mig, og mitt ansikt sparer de ikke for spytt;

Porquanto Deus desatou a minha corda e me humilhou, eles sacudiram de si o freio perante o meu rosto.

for de har løst sine tøiler og ydmyket mig, og bislet har de kastet av for mine øine.

ë direita levanta-se gente vil; empurram os meus pés, e contra mim erigem os seus caminhos de destruição.

Ved min høire side reiser deres yngel sig; mine føtter støter de bort og legger sine ulykkesveier mot mig.

Estragam a minha vereda, promovem a minha calamidade; não há quem os detenha.

De bryter op min sti, de gjør hvad de kan for å ødelegge mig, de som selv ingen hjelper har.

Vêm como por uma grande brecha, por entre as ruínas se precipitam.

Som gjennem en vid revne kommer de; gjennem nedstyrtende murer velter de sig frem.

Sobrevieram-me pavores; é perseguida a minha honra como pelo vento; e como nuvem passou a minha felicidade.

Redsler har vendt sig mot mig, som stormen forfølger de min ære, og som en sky er min velferd faret bort.

E agora dentro de mim se derrama a minha alma; os dias da aflição se apoderaram de mim.

Og nu utøser min sjel sig i mig; trengsels dager holder mig fast.

De noite me são traspassados os ossos, e o mal que me corrói não descansa.

Natten gjennemborer mine ben, så de faller av, og min verk og pine hviler ikke.

Pela violência do mal está desfigurada a minha veste; como a gola da minha túnica, me aperta.

Ved Guds store kraft er det blitt slik med mig at min klædning ikke er til å kjenne igjen; den henger tett omkring mig som kraven på min underkjortel.

Ele me lançou na lama, e fiquei semelhante ao pó e à cinza.

Han har kastet mig ut i skarnet, så jeg er blitt lik støv og aske.

Clamo a ti, e não me respondes; ponho-me em pé, e não atentas para mim.

Jeg skriker til dig, men du svarer mig ikke; jeg står der, og du bare ser på mig.

Tornas-te cruel para comigo; com a força da tua mão me persegues.

Du er blitt grusom mot mig, med din sterke hånd forfølger du mig.

Levantas-me sobre o vento, fazes-me cavalgar sobre ele, e dissolves-me na tempestade.

Du løfter mig op i stormen, du lar mig fare avsted, og du lar mig forgå i dens brak;

Pois eu sei que me levarás à morte, e à casa do ajuntamento destinada a todos os viventes.

for jeg vet at du fører mig til døden, til den bolig hvor alt levende samles.

Contudo não estende a mão quem está a cair? Ou não clama por socorro na sua calamidade?

Dog, rekker ikke mennesket ut sin hånd når alt synker i grus? Skriker han ikke om hjelp når han er kommet i ulykke?

Não chorava eu sobre aquele que estava aflito? Ou não se angustiava a minha alma pelo necessitado?

Gråt jeg ikke selv over den som hadde hårde dager? Sørget ikke min sjel over den fattige?

Todavia aguardando eu o bem, eis que me veio o mal, e esperando eu a luz, veio a escuridão.

For jeg ventet godt, men det kom ondt; jeg håpet på lys, men det kom mørke.

As minhas entranhas fervem e não descansam; os dias da aflição me surpreenderam.

Mine innvoller koker og er ikke stille; trengsels dager er kommet over mig.

Denegrido ando, mas não do sol; levanto-me na congregação, e clamo por socorro.

Sort går jeg omkring, men ikke av solens hete; midt iblandt folk reiser jeg mig og roper om hjelp.

Tornei-me irmão dos chacais, e companheiro dos avestruzes.

Jeg er blitt en bror av sjakaler og en stallbror av strutser.

A minha pele enegrece e se me cai, e os meus ossos estão queimados do calor.

Min hud er sort og faller av mig, og mine ben er brent av hete.

Pelo que se tornou em pranto a minha harpa, e a minha flauta em voz dos que choram.

Og min citar er blitt til sorg, og min fløite til gråt og klage.