Job 24

Por que o Todo-Poderoso não designa tempos? E por que os que o conhecem não veem os seus dias?

Hvorfor lar den Allmektige aldri sine straffetider komme? Og hvorfor får de som kjenner ham, ikke se hans dager?

Há os que removem os limites; roubam os rebanhos, e os apascentam.

Folk flytter grenseskjell; de raner fe og fører det på beite.

Levam o jumento do órfão, tomam em penhor o boi da viúva.

Farløses asen driver de bort; enkens okse tar de i pant.

Desviam do caminho os necessitados; e os oprimidos da terra juntos se escondem.

Fattigfolk trenger de ut av veien; alle de saktmodige i landet må skjule sig.

Eis que, como jumentos monteses no deserto, saem eles ao seu trabalho, procurando no ermo a presa que lhes sirva de sustento para seus filhos.

Ja, som villesler i ørkenen går de ut til sin gjerning og leter efter føde; ødemarken gir dem brød til barna.

No campo segam o seu pasto, e vindimam a vinha do ímpio.

På marken høster de den ugudeliges fôr, og i hans vingård holder de efterhøst.

Passam a noite nus, sem roupa, não tendo coberta contra o frio.

Nakne overnatter de uten klær og uten dekke i kulden.

Pelas chuvas das montanhas são molhados e, por falta de abrigo, abraçam-se com as rochas.

Av skyllregnet på fjellet blir de våte, og fordi de ikke har noget annet ly, trykker de sig inn til berget.

Há os que arrancam do peito o órfão, e tomam o penhor do pobre;

Den farløse rives bort fra mors bryst, og armingens klær blir tatt som pant.

fazem que estes andem nus, sem roupa, e, embora famintos, carreguem os molhos.

Nakne går de, uten klær, og sultne bærer de kornbånd.

Espremem o azeite dentro dos muros daqueles homens; pisam os seus lagares, e ainda têm sede.

Mellem de ugudeliges murer perser de olje; de treder vinpersene og tørster.

Dentro das cidades gemem os moribundos, e a alma dos feridos clama; e contudo Deus não considera o seu clamor.

Fra byen lyder døendes stønn, og de hårdt sårede skriker om hjelp; men Gud enser ikke slik urett.

Há os que se revoltam contra a luz; não conhecem os caminhos dela, e não permanecem nas suas veredas.

Andre er fiender av lyset; de kjenner ikke dets veier og holder sig ikke på dets stier.

O homicida se levanta de madrugada, mata o pobre e o necessitado, e de noite torna-se ladrão.

Før dag står morderen op, slår ihjel den som er arm og fattig, og om natten er han som tyven.

Também os olhos do adúltero aguardam o crepúsculo, dizendo: Ninguém me verá; e disfarça o rosto.

Horkarlens øie speider efter skumringen; han sier: Intet øie ser mig, og han dekker sitt ansikt til.

Nas trevas minam as casas; de dia se conservam encerrados; não conhecem a luz.

I mørket bryter de inn i husene, om dagen lukker de sig inne; lyset vil de ikke vite av.

Pois para eles a profunda escuridão é a sua manhã; porque são amigos das trevas espessas.

For nattens mørke er morgen for dem alle; de er velkjente med nattemørkets redsler.

São levados ligeiramente sobre a face das águas; maldita é a sua porção sobre a terra; não tornam pelo caminho das vinhas.

Hastig rives de med av strømmen; forbannet blir deres arvedel i landet; de ferdes ikke mere på veien til vingårdene.

A sequidão e o calor desfazem as águas da neve; assim faz a cova aos que pecaram.

Tørke og hete sluker snevann, dødsriket dem som synder.

A madre se esquecerá dele; os vermes o comerão gostosamente; não será mais lembrado; e a iniquidade se quebrará como árvore.

Hans mors liv glemmer ham, makken fortærer ham med lyst, ingen minnes ham mere, og ondskapen blir som et splintret tre.

Ele despoja a estéril que não dá à luz, e não faz bem à viúva.

Slik går det med den som har plyndret den ufruktbare, som ikke fødte, og aldri har gjort godt mot enker.

Todavia Deus prolonga a vida dos valentes com a sua força; levantam-se quando haviam desesperado da vida.

Men Gud opholder voldsmennene lenge med sin kraft; de reiser sig igjen, skjønt de mistvilte om livet.

Se ele lhes dá descanso, estribam-se, nisso; e os seus olhos estão sobre os caminhos deles.

Han lar dem leve i trygghet og støtter dem; hans øine våker over deres veier.

Eles se exaltam, mas logo desaparecem; são abatidos, colhidos como os demais, e cortados como as espigas do trigo.

De stiger høit; en liten stund, så er de ikke mere; de segner og dør som alle andre, og som aks-toppen skjæres de av.

Se não é assim, quem me desmentirá e desfará as minhas palavras?

Og er det nu ikke så, hvem gjør mig da til løgner og mitt ord til intet?