Job 6

Da tok Job til orde og sa:

respondens autem Iob dixit

Gid min gremmelse blev veid, og min ulykke samtidig lagt på vekten!

utinam adpenderentur peccata mea quibus iram merui et calamitas quam patior in statera

For nu er den tyngre enn havets sand; derfor var mine ord tankeløse.

quasi harena maris haec gravior appareret unde et verba mea dolore sunt plena

For den Allmektiges piler sitter i mig, og min ånd drikker deres gift; Guds redsler stiller sig op imot mig.

quia sagittae Domini in me sunt quarum indignatio ebibit spiritum meum et terrores Domini militant contra me

Skriker vel et villesel midt i det grønne gress? Eller brøler en okse foran sitt fôr?

numquid rugiet onager cum habuerit herbam aut mugiet bos cum ante praesepe plenum steterit

Hvem vil ete det som det ingen smak er i, uten salt? Eller er det smak i eggehvite?

aut poterit comedi insulsum quod non est sale conditum aut potest aliquis gustare quod gustatum adfert mortem

Det byr mig imot å røre ved det; det er for mig som utskjemt mat.

quae prius tangere nolebat anima mea nunc prae angustia cibi mei sunt

Gid min bønn måtte bli hørt, og Gud vilde opfylle mitt håp!

quis det ut veniat petitio mea et quod expecto tribuat mihi Deus

Og måtte det behage Gud å knuse mig, å slippe løs sin hånd og avskjære min livstråd!

et qui coepit ipse me conterat solvat manum suam et succidat me

Da hadde jeg ennu en trøst, og jeg skulde springe av glede midt i den skånselløse smerte; for jeg har ikke fornektet den Helliges ord.

et haec mihi sit consolatio ut adfligens me dolore non parcat nec contradicam sermonibus Sancti

Hvad kraft har jeg, så jeg kunde holde ut, og hvad blir enden med mig, så jeg kunde være tålmodig?

quae est enim fortitudo mea ut sustineam aut quis finis meus ut patienter agam

Er da min kraft som stenens kraft? Eller er mitt kjøtt av kobber?

nec fortitudo lapidum fortitudo mea nec caro mea aerea est

Er jeg da ikke aldeles hjelpeløs? Er ikke all utsikt til frelse fratatt mig?

ecce non est auxilium mihi in me et necessarii quoque mei recesserunt a me

Den ulykkelige burde møte kjærlighet hos sin venn, selv om han opgir frykten for den Allmektige.

qui tollit ab amico suo misericordiam timorem Domini derelinquit

Men mine brødre har sviktet som en bekk, som strømmer hvis vann skyller over,

fratres mei praeterierunt me sicut torrens qui raptim transit in convallibus

som er grumset av is, og som det skjuler sig sne i;

qui timent pruinam inruet super eos nix

men på den tid de treffes av solens glød, tørkes de ut; når det blir hett, svinner de bort.

tempore quo fuerint dissipati peribunt et ut incaluerit solventur de loco suo

Karavaner som er på veien til dem, bøier av; de drar op i ørkenen og omkommer.

involutae sunt semitae gressuum eorum ambulabunt in vacuum et peribunt

Temas karavaner speidet efter dem, Sjebas reisefølger satte sitt håp til dem;

considerate semitas Theman itinera Saba et expectate paulisper

de blev til skamme, fordi de stolte på dem; de kom dit og blev skuffet.

confusi sunt quia speravi venerunt quoque usque ad me et pudore cooperti sunt

Således er I nu blitt til intet; I ser ulykken og blir redde.

nunc venistis et modo videntes plagam meam timetis

Har jeg vel bedt eder at I skulde gi mig noget eller bruke noget av eders gods til beste for mig,

numquid dixi adferte mihi et de substantia vestra donate mihi

at I skulde frelse mig av fiendens hånd og løskjøpe mig fra voldsmenn?

vel liberate me de manu hostis et de manu robustorum eruite me

Lær mig, så skal jeg tie, og vis mig hvori jeg har faret vill!

docete me et ego tacebo et si quid forte ignoravi instruite me

Hvor kraftige er ikke rettsindige ord! Men hvad gagn er det i en refselse fra eder?

quare detraxistis sermonibus veritatis cum e vobis nullus sit qui possit arguere

Tenker I på å refse ord? Ord av en fortvilet mann hører jo vinden til.

ad increpandum tantum eloquia concinnatis et in ventum verba profertis

Endog om en farløs kunde I kaste lodd og kjøpslå om eders venn.

super pupillum inruitis et subvertere nitimini amicum vestrum

Men gjør nu så vel å se på mig! Skulde jeg vel ville lyve eder midt op i ansiktet?

verumtamen quod coepistis explete praebete aurem et videte an mentiar

Vend om, la det ikke skje urett! Vend om, jeg har ennu rett i dette.

respondete obsecro absque contentione et loquentes id quod iustum est iudicate

Er det urett på min tunge, eller skulde min gane ikke merke hvad som er ondt?

et non invenietis in lingua mea iniquitatem nec in faucibus meis stultitia personabit