Job 27

Og Job blev ved å fremføre sin visdomstale og sa:

addidit quoque Iob adsumens parabolam suam et dixit

Så sant Gud lever, som har tatt min rett fra mig, den Allmektige, som har voldt mig bitter sorg

vivit Deus qui abstulit iudicium meum et Omnipotens qui ad amaritudinem adduxit animam meam

- for ennu er hele mitt livspust i mig og den Allmektiges ånde i min nese - :

quia donec superest halitus in me et spiritus Dei in naribus meis

Mine leber taler ikke urett, og min tunge taler ikke svik.

non loquentur labia mea iniquitatem nec lingua mea meditabitur mendacium

Det være langt fra mig å gi eder rett! Inntil jeg opgir ånden, lar jeg ikke min brødefrihet tas fra mig.

absit a me ut iustos vos esse iudicem donec deficiam non recedam ab innocentia mea

Jeg holder fast på min rettferdighet og slipper den ikke; mitt hjerte laster mig ikke for nogen av mine dager.

iustificationem meam quam coepi tenere non deseram nec enim reprehendit me cor meum in omni vita mea

La min fiende stå der som en ugudelig, og min motstander som en urettferdig!

sit ut impius inimicus meus et adversarius meus quasi iniquus

For hvad håp har den gudløse, når Gud avskjærer hans liv, når han tar hans sjel fra ham?

quae enim spes est hypocritae si avare rapiat et non liberet Deus animam eius

Hører vel Gud hans skrik når trengsel kommer over ham?

numquid clamorem eius Deus audiet cum venerit super illum angustia

Eller kan han glede sig i den Allmektige, kan han påkalle Gud til enhver tid?

aut poterit in Omnipotente delectari et invocare Deum in omni tempore

Jeg vil lære eder om Guds hånd; jeg vil ikke dølge hvad den Allmektige har i sinne.

docebo vos per manum Dei quae Omnipotens habeat nec abscondam

I har jo alle selv sett det; hvorfor fører I da så tom en tale?

ecce vos omnes nostis et quid sine causa vana loquimini

Dette er det ugudelige menneskes lodd hos Gud og den arv som voldsmennene får av den Allmektige:

haec est pars hominis impii apud Deum et hereditas violentorum quam ab Omnipotente suscipient

Får han mange barn, så er de hjemfalt til sverdet; hans ætlinger får ikke brød å mette sig med.

si multiplicati fuerint filii eius in gladio erunt et nepotes eius non saturabuntur pane

De av dem som slipper unda, legges i graven ved pest, og enkene holder ikke sørgefest over dem.

qui reliqui fuerint ex eo sepelientur in interitu et viduae illius non plorabunt

Når han dynger op sølv som støv og samler sig klær som lere,

si conportaverit quasi terram argentum et sicut lutum praeparaverit vestimenta

så blir det de rettferdige som klær sig med det han har samlet, og sølvet skal de skyldfrie dele.

praeparabit quidem sed iustus vestietur illis et argentum innocens dividet

Som møllet har han bygget sitt hus og som den hytte en markvokter lager sig.

aedificavit sicut tinea domum suam et sicut custos fecit umbraculum

Rik legger han sig, og intet er tatt bort; han slår sine øine op, og det er der ikke.

dives cum dormierit nihil secum auferet aperit oculos suos et nihil inveniet

Som en vannflom innhenter redsler ham, om natten fører en storm ham bort.

adprehendit eum quasi aqua inopia nocte opprimet eum tempestas

Østenvinden løfter ham op, så han farer avsted, og den blåser ham bort fra hans sted.

tollet eum ventus urens et auferet et velut turbo rapiet eum de loco suo

Gud skyter sine piler mot ham og sparer ham ikke; for hans hånd flyr han i hast.

et mittet super eum et non parcet de manu eius fugiens fugiet

Folk klapper i hendene og håner ham og piper ham bort fra hans sted.

stringet super eum manus suas et sibilabit super illum intuens locum eius