Psalms 55

Til sangmesteren; med strengelek; en læresalme av David.

Ey Tanrı, kulak ver duama, Sırt çevirme yalvarışıma!

Vend øret, Gud, til min bønn, og skjul dig ikke for min inderlige begjæring!

Dikkatini çevir, yanıt ver bana. Düşüncelerim beni rahatsız ediyor, şaşkınım

Gi akt på mig og svar mig! Mine sorgfylte tanker farer hit og dit, og jeg må stønne,

Düşman sesinden, kötünün baskısından; Çünkü sıkıntıya sokuyorlar beni, Öfkeyle üstüme üstüme geliyorlar.

for fiendens røst, for den ugudeliges undertrykkelse; for de velter elendighet over mig, og i vrede forfølger de mig.

Yüreğim sızlıyor içimde, Ölüm dehşeti çöktü üzerime.

Mitt hjerte bever i mitt bryst, og dødens redsler er falt på mig.

Korku ve titreme sardı beni, Ürperti kapladı içimi.

Frykt og beven kommer over mig, og forferdelse legger sig over mig.

“Keşke güvercin gibi kanatlarım olsaydı!” Dedim kendi kendime, “Uçar, rahatlardım.

Og jeg sier: Gid jeg hadde vinger som duen! Da vilde jeg flyve bort og feste bo.

Uzaklara kaçar, Çöllerde konaklardım. Sela

Se, jeg vilde flykte langt bort, jeg vilde ta herberge i ørkenen. Sela.

Sert rüzgara, kasırgaya karşı Hemen bir barınak bulurdum.”

Jeg vilde i hast søke mig et tilfluktssted for den rasende vind, for stormen.

Şaşkına çevir kötüleri, ya Rab, karıştır dillerini, Çünkü kentte şiddet ve çatışma görüyorum.

Opsluk dem, Herre, kløv deres tungemål! For jeg ser vold og kiv i byen.

Gece gündüz kent surları üzerinde dolaşırlar, Haksızlık, fesat dolu kentin içi.

Dag og natt vandrer de omkring den på dens murer, og elendighet og ulykke er inneni den.

Yıkıcılık kentin göbeğinde, Zorbalık, hile eksilmez meydanından.

Fordervelse er inneni den, og undertrykkelse og svik viker ikke fra dens torv.

Beni aşağılayan bir düşman olsaydı, Katlanabilirdim; Bana küstahlık eden bir hasım olsaydı, Gizlenebilirdim.

For ikke er det en fiende som håner mig, ellers vilde jeg bære det; ikke er det min avindsmann som ophøier sig over mig, ellers vilde jeg skjule mig for ham;

Ama sensin, bana denk, Yoldaşım, yakın arkadaşım.

men det er du, du som var min likemann, min venn og min kjenning -

Birlikte tatlı tatlı yarenlik eder, Toplulukla Tanrı’nın evine giderdik.

vi som levde sammen i fortrolig omgang, som vandret til Guds hus blandt den glade høitidsskare.

Ölüm yakalasın düşmanlarımı ansızın, Diri diri ölüler diyarına insinler; Çünkü içleri ve evleri kötülük dolu.

Ødeleggelse komme over dem! La dem fare levende ned i dødsriket! For ondskap hersker i deres bolig, i deres hjerte.

Bense Tanrı’ya seslenirim, RAB kurtarır beni.

Jeg vil rope til Gud, og Herren skal frelse mig.

Sabah, öğlen, akşam kederimden feryat ederim, O işitir sesimi.

Aften og morgen og middag vil jeg klage og sukke, så hører han min røst.

Bana karşı girişilen savaştan Esenlikle kurtarır canımı, Sayısı çok da olsa karşıtlarımın.

Han forløser min sjel fra striden imot mig og gir mig fred; for i mengde er de omkring mig.

Öncesizlikten bu yana tahtında oturan Tanrı, Duyacak ve ezecek onları. Sela Çünkü hiç değişmiyor Ve Tanrı’dan korkmuyorlar.

Gud skal høre og svare dem - han troner jo fra fordums tid, sela - dem som ikke vil bli anderledes, og som ikke frykter Gud.

Yoldaşım dostlarına saldırarak Yaptığı antlaşmayı bozdu.

Han legger hånd på dem som har fred med ham, han vanhelliger sin pakt.

Ağzından bal damlar, Ama yüreğinde savaş var. Sözleri yağdan yumuşak, Ama yalın birer kılıçtır.

Hans munns ord er glatte som smør, men hans hjertes tanke er strid; hans ord er bløtere enn olje, og dog er de dragne sverd.

[] Yükünü RAB’be bırak, O sana destek olur. Asla izin vermez Doğru insanın sarsılmasına.

Kast på Herren det som tynger dig! Han skal holde dig oppe; han skal i evighet ikke la den rettferdige rokkes. Og du, Gud, skal støte dem ned i gravens dyp; blodgjerrige og falske menn skal ikke nå det halve av sine dager; men jeg setter min lit til dig.

Ama sen, ey Tanrı, ölüm çukuruna atacaksın kötüleri, Günlerinin yarısını görmeyecek katillerle hainler; Bense sana güveniyorum.