Psalms 2

Hvorfor larmer hedningene og grunder folkene på det som fåfengt er?
[] Nedir uluslar arasındaki bu kargaşa, Neden boş düzenler kurar bu halklar?
Jordens konger reiser sig, og fyrstene rådslår sammen mot Herren og mot hans salvede:
Dünyanın kralları saf bağlıyor, Hükümdarlar birleşiyor RAB’be ve meshettiği krala karşı.
La oss sprenge deres bånd og kaste deres rep av oss!
“Koparalım onların kayışlarını” diyorlar, “Atalım üzerimizden bağlarını.”
Han som troner i himmelen, ler, Herren spotter dem.
Göklerde oturan Rab gülüyor, Onlarla eğleniyor.
Så taler han til dem i sin vrede, og i sin harme forferder han dem:
Sonra öfkeyle uyarıyor onları, Gazabıyla dehşete düşürüyor
Og jeg har dog innsatt min konge på Sion, mitt hellige berg!
Ve, “Ben kralımı Kutsal dağım Siyon’a oturttum” diyor.
Jeg vil kunngjøre hvad fastsatt er: Herren sa til mig: Du er min sønn, jeg har født dig idag.
[] RAB’bin bildirisini ilan edeceğim: Bana, “Sen benim oğlumsun” dedi, “Bugün ben sana baba oldum.
Begjær av mig! Så vil jeg gi dig hedningene til arv og jordens ender til eie.
Dile benden, miras olarak sana ulusları, Mülk olarak yeryüzünün dört bucağını vereyim.
Du skal knuse dem med jernstav; som en pottemakers kar skal du sønderslå dem.
[] Demir çomakla kıracaksın onları, Çömlek gibi parçalayacaksın.”
Og nu, I konger, gå viselig frem! La eder advare, I dommere på jorden!
Ey krallar, akıllı olun! Ey dünya önderleri, ders alın!
Tjen Herren med frykt og juble med beven!
RAB’be korkuyla hizmet edin, Titreyerek sevinin.
Kyss Sønnen, forat han ikke skal bli vred, og I gå til grunne på veien! For snart kunde hans vrede optendes. Salige er alle de som tar sin tilflukt til ham.
Oğulu öpün ki öfkelenmesin, Yoksa izlediğiniz yolda mahvolursunuz. Çünkü öfkesi bir anda alevleniverir. Ne mutlu O’na sığınanlara!