Psalms 142

En læresalme av David, da han var i hulen, en bønn.

Yüksek sesle yakarıyorum RAB’be, Yüksek sesle RAB’be yalvarıyorum.

Med min røst roper jeg til Herren, med min røst beder jeg inderlig til Herren.

Önüne döküyorum yakınmalarımı, Önünde anlatıyorum sıkıntılarımı.

Jeg utøser min sorg for hans åsyn, jeg gir min nød til kjenne for hans åsyn.

Bunalıma düştüğümde, Gideceğim yolu sen bilirsin. Tuzak kurdular yürüdüğüm yola.

Når min ånd vansmekter i mig, kjenner dog du min sti; på den vei jeg skal vandre, har de lagt skjulte snarer for mig.

Sağıma bak da gör, Kimse saymıyor beni, Sığınacak yerim kalmadı, Kimse aramıyor beni.

Sku til min høire side og se! Det er ikke nogen som kjennes ved mig; all tilflukt er borte for mig, det er ikke nogen som spør efter min sjel.

Sana haykırıyorum, ya RAB: “Sığınağım, Yaşadığımız bu dünyada nasibim sensin” diyorum.

Jeg roper til dig, Herre! Jeg sier: Du er min tilflukt, min del i de levendes land.

Haykırışıma kulak ver, Çünkü çok çaresizim; Kurtar beni ardıma düşenlerden, Çünkü benden güçlüler.

Gi akt på mitt klagerop, for jeg er blitt såre elendig! Fri mig fra mine forfølgere, for de er mig for sterke! Før min sjel ut av fengslet, så jeg kan love ditt navn! De rettferdige skal samle sig omkring mig, når du gjør vel imot mig.

Çıkar beni zindandan, Adına şükredeyim. O zaman doğrular çevremi saracak, Bana iyilik ettiğin için.