Psalms 141

En salme av David. Herre, jeg kaller på dig, skynd dig til mig! Vend øret til min røst, nu jeg roper til dig!
Seni çağırıyorum, ya RAB, yardımıma koş! Sana yakarınca sesime kulak ver!
La min bønn gjelde som røkoffer for ditt åsyn, mine henders opløftelse som et aften-matoffer!
[] Duam önünde yükselen buhur gibi, El açışım akşam sunusu gibi kabul görsün!
Herre, sett vakt for min munn, vokt mine lebers dør!
Ya RAB, ağzıma bekçi koy, Dudaklarımın kapısını koru!
Bøi ikke mitt hjerte til noget ondt, til å gjøre ugudelighets-gjerninger sammen med menn som gjør urett, og la mig ikke ete av deres fine retter!
Yüreğim kötülüğe eğilim göstermesin, Suç işleyenlerin fesadına bulaşmayayım; Onların nefis yemeklerini tatmayayım.
La en rettferdig slå mig i kjærlighet og tukte mig! For sådan hodeolje vegre mitt hode sig ikke! Varer det enn ved, så setter jeg min bønn imot deres ondskap.
Doğru insan bana vursa, iyilik sayılır, Azarlasa, başa sürülen yağ gibidir, Başım reddetmez onu. Çünkü duam hep kötülere karşıdır.
Deres dommere blir nedstyrtet og gitt klippen i vold, og selv forstår de at mine ord var liflige.
Önderleri kayalardan aşağı atılınca, Dinleyecekler tatlı sözlerimi.
Som når en pløier og kløver jorden, således ligger våre ben spredt ved dødsrikets port.
Sabanla sürülüp yarılmış toprak gibi, Saçılmış kemiklerimiz ölüler diyarının ağzına.
For til dig, Herre, Herre, ser mine øine, til dig tar jeg min tilflukt; utøs ikke min sjel!
Ancak gözlerim sende, ey Egemen RAB, Sana sığınıyorum, beni savunmasız bırakma!
Bevar mig for fellen som de har stilt op for mig, og for deres snarer som gjør urett!
Koru beni kurdukları tuzaktan, Suç işleyenlerin kapanlarından.
La de ugudelige falle i sine egne garn, mens jeg går uskadd forbi!
Ben güvenlik içinde geçip giderken, Kendi ağlarına düşsün kötüler.