Psalms 14

Til sangmesteren; av David. Dåren sier i sitt hjerte: Det er ikke nogen Gud. Onde, vederstyggelige er deres gjerninger; det er ingen som gjør godt.

[] Akılsız içinden, “Tanrı yok!” der. İnsanlar bozuldu, iğrençlik aldı yürüdü, İyilik eden yok.

Herren skuer ned fra himmelen på menneskenes barn for å se om det er nogen forstandig, nogen som søker Gud.

RAB göklerden bakar oldu insanlara, Akıllı, Tanrı’yı arayan biri var mı diye.

De er alle avveket, alle tilsammen fordervet; det er ingen som gjør godt, enn ikke én.

Hepsi saptı, Tümü yozlaştı, İyilik eden yok, Bir kişi bile!

Sanser de da ikke, alle de som gjør urett, som eter mitt folk, likesom de eter brød? På Herren kaller de ikke.

Suç işleyenlerin hiçbiri görmüyor mu? Halkımı ekmek yer gibi yiyor, RAB’be yakarmıyorlar.

Da forferdes de såre; for Gud er med den rettferdige slekt.

Dehşete düşecekler yeryüzünde, Çünkü Tanrı doğruların yanındadır.

Gjør bare den elendiges råd til skamme! For Herren er hans tilflukt.

Mazlumun tasarılarını boşa çıkarırdınız, Ama RAB onun sığınağıdır.

O, at der fra Sion må komme frelse for Israel! Når Herren gjør ende på sitt folks fangenskap, da skal Jakob fryde sig, Israel glede sig.

Keşke İsrail’in kurtuluşu Siyon’dan gelse! RAB halkını eski gönencine kavuşturunca, Yakup soyu sevinecek, İsrail halkı coşacak.