Psalms 139

Til sangmesteren; av David; en salme. Herre, du ransaker mig og kjenner mig.

Ya RAB, sınayıp tanıdın beni.

Enten jeg sitter, eller jeg står op, da vet du det; du forstår min tanke langt fra.

Oturup kalkışımı bilirsin, Niyetimi uzaktan anlarsın.

Min sti og mitt leie gransker du ut, og du kjenner grant alle mine veier.

Gittiğim yolu, yattığım yeri inceden inceye elersin, Bütün yaptıklarımdan haberin var.

For det er ikke et ord på min tunge - se, Herre, du vet det alt sammen.

Daha sözü ağzıma almadan, Söyleyeceğim her şeyi bilirsin, ya RAB.

Bakfra og forfra omgir du mig, og du legger din hånd på mig.

Beni çepeçevre kuşattın, Elini üzerime koydun.

Å forstå dette er mig for underlig, det er for høit, jeg makter det ikke.

Kaldıramam böylesi bir bilgiyi, Başa çıkamam, erişemem.

Hvor skal jeg gå fra din Ånd, og hvor skal jeg fly fra ditt åsyn?

Nereye gidebilirim senin Ruhun’dan, Nereye kaçabilirim huzurundan?

Farer jeg op til himmelen så er du der, og vil jeg rede mitt leie i dødsriket, se, da er du der.

Göklere çıksam, oradasın, Ölüler diyarına yatak sersem, yine oradasın.

Tar jeg morgenrødens vinger, og vil jeg bo ved havets ytterste grense,

Seherin kanatlarını alıp uçsam, Denizin ötesine konsam,

så fører også der din hånd mig, og din høire hånd holder mig fast.

Orada bile elin yol gösterir bana, Sağ elin tutar beni.

Og sier jeg: Mørket skjule mig, og lyset omkring mig bli natt -

Desem ki, “Karanlık beni kaplasın, Çevremdeki aydınlık geceye dönsün.”

så gjør heller ikke mørket det for mørkt for dig, og natten lyser som dagen, mørket er som lyset.

Karanlık bile karanlık sayılmaz senin için, Gece, gündüz gibi ışıldar, Karanlıkla aydınlık birdir senin için.

For du har skapt mine nyrer, du virket mig i min mors liv.

İç varlığımı sen yarattın, Annemin rahminde beni sen ördün.

Jeg priser dig fordi jeg er virket på forferdelig underfull vis; underfulle er dine gjerninger, og min sjel kjenner det såre vel.

Sana övgüler sunarım, Çünkü müthiş ve harika yaratılmışım. Ne harika işlerin var! Bunu çok iyi bilirim.

Mine ben var ikke skjult for dig da jeg blev virket i lønndom, da jeg blev kunstig virket i jordens dyp.

Gizli yerde yaratıldığımda, Yerin derinliklerinde örüldüğümde, Bedenim senden gizli değildi.

Da jeg bare var foster, så dine øine mig, og i din bok blev de alle opskrevet de dager som blev fastsatt da ikke en av dem var kommet.

Henüz döl yatağındayken gözlerin gördü beni; Bana ayrılan günlerin hiçbiri gelmeden, Hepsi senin kitabına yazılmıştı.

Hvor vektige dine tanker er for mig, Gud, hvor store deres summer!

Hakkımdaki düşüncelerin ne değerli, ey Tanrı, Sayıları ne çok!

Vil jeg telle dem, så er de flere enn sand; jeg våkner op, og jeg er ennu hos dig.

Kum tanelerinden fazladır saymaya kalksam. Uyanıyorum, hâlâ seninleyim.

Gud, gid du vilde drepe den ugudelige, og I blodtørstige menn, vik fra mig -

Ey Tanrı, keşke kötüleri öldürsen! Ey eli kanlı insanlar, uzaklaşın benden!

de som nevner ditt navn til å fremme onde råd, som bruker det til løgn, dine fiender!

Çünkü senin için kötü konuşuyorlar, Adını kötüye kullanıyor düşmanların.

Skulde jeg ikke hate dem som hater dig, Herre, og avsky dem som reiser sig imot dig?

Ya RAB, nasıl tiksinmem senden tiksinenlerden? Nasıl iğrenmem sana başkaldıranlardan?

Jeg hater dem med et fullkomment hat; de er mine fiender.

Onlardan tümüyle nefret ediyor, Onları düşman sayıyorum.

Ransak mig, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv mig og kjenn mine mangehånde tanker,

Ey Tanrı, yokla beni, tanı yüreğimi, Sına beni, öğren kaygılarımı.

og se om jeg er på fortapelsens vei, og led mig på evighetens vei!

Bak, seni gücendiren bir yönüm var mı, Öncülük et bana sonsuz yaşam yolunda!