Psalms 107

Pris Herren, for han er god, hans miskunnhet varer evindelig.

[] RAB’be şükredin, çünkü O iyidir, Sevgisi sonsuzdur.

Så sie Herrens gjenløste, de som han har gjenløst av nødens hånd,

Böyle desin RAB’bin kurtardıkları, Düşman pençesinden özgür kıldıkları,

og som han har samlet fra landene, fra øst og fra vest, fra nord og fra havet.

Doğudan, batıdan, kuzeyden, güneyden, Bütün ülkelerden topladıkları.

De fór vill i ørkenen, i et uveisomt øde, de fant ikke en by å bo i.

Issız çöllerde dolaştılar, Yerleşecekleri kente giden bir yol bulamadılar.

De var hungrige og tørste, deres sjel vansmektet i dem.

Aç, susuz, Sefil oldular.

Da ropte de til Herren i sin nød; av deres trengsler utfridde han dem,

O zaman sıkıntı içinde RAB’be yakardılar, RAB kurtardı onları dertlerinden.

og han førte dem på rett vei, så de gikk til en by de kunde bo i.

Yerleşecekleri bir kente varıncaya dek, Onlara doğru yolda öncülük etti.

De skal prise Herren for hans miskunnhet og for hans undergjerninger mot menneskenes barn;

Şükretsinler RAB’be sevgisi için, İnsanlar yararına yaptığı harikalar için.

for han mettet den vansmektende sjel og fylte den hungrige sjel med godt.

Çünkü O susamış canın susuzluğunu giderir, Aç canı iyiliklerle doyurur.

De satt i mørke og i dødsskygge, bundet i elendighet og jern,

Zincire vurulmuş, acıyla kıvranan tutsaklar, Karanlıkta, zifiri karanlıkta oturmuştu.

fordi de hadde vært gjenstridige mot Guds ord og foraktet den Høiestes råd.

Çünkü Tanrı’nın buyruklarına karşı çıkmışlardı, Küçümsemişlerdi Yüceler Yücesi’nin öğüdünü.

Derfor bøide han deres hjerter ved lidelse; de snublet, og det var ikke nogen hjelper.

Ağır işlerle hayatı onlara zehir etti, Çöktüler, yardım eden olmadı.

Da ropte de til Herren i sin nød; av deres trengsler frelste han dem.

O zaman sıkıntı içinde RAB’be yakardılar, RAB kurtardı onları dertlerinden;

Han førte dem ut av mørke og dødsskygge og rev sønder deres bånd.

Çıkardı karanlıktan, zifiri karanlıktan, Kopardı zincirlerini.

De skal prise Herren for hans miskunnhet og for hans undergjerninger mot menneskenes barn;

Şükretsinler RAB’be sevgisi için, İnsanlar yararına yaptığı harikalar için!

for han brøt sønder porter av kobber og hugg sønder bommer av jern.

Çünkü tunç kapıları kırdı, Demir kapı kollarını parçaladı O.

De var dårer og blev plaget for sin syndige vei og for sine misgjerninger;

Cezalarını buldu aptallar, Suçları, isyanları yüzünden.

deres sjel vemmedes ved all mat, og de kom nær til dødens porter.

İğrenir olmuşlardı bütün yemeklerden, Ölümün kapılarına yaklaşmışlardı.

Da ropte de til Herren i sin nød; av deres trengsler frelste han dem.

O zaman sıkıntı içinde RAB’be yakardılar, RAB kurtardı onları dertlerinden.

Han sendte sitt ord og helbredet dem og reddet dem fra deres graver.

Sözünü gönderip iyileştirdi onları, Kurtardı ölüm çukurundan.

De skal prise Herren for hans miskunnhet og for hans undergjerninger mot menneskenes barn;

Şükretsinler RAB’be sevgisi için, İnsanlar yararına yaptığı harikalar için!

og ofre takkoffere og fortelle om hans gjerninger med jubel.

Şükran kurbanları sunsunlar Ve sevinç çığlıklarıyla duyursunlar O’nun yaptıklarını!

De som fór ut på havet i skib, som drev handel på store vann,

Gemilerle denize açılanlar, Okyanuslarda iş yapanlar,

de så Herrens gjerninger og hans underverker på dypet.

RAB’bin işlerini, Derinliklerde yaptığı harikaları gördüler.

Han bød og lot det komme en stormvind, og den reiste dets bølger.

Çünkü O buyurunca şiddetli bir fırtına koptu, Dalgalar şaha kalktı.

De fór op imot himmelen, de fór ned i avgrunnene, deres sjel blev motløs i ulykken.

Göklere yükselip diplere indi gemiler, Sıkıntıdan canları burunlarına geldi gemicilerin,

De tumlet og vaklet som en drukken mann, og all deres visdom blev til intet.

Sarhoş gibi sallanıp sendelediler, Ustalıkları işe yaramadı.

Da ropte de til Herren i sin nød, og av deres trengsler førte han dem ut.

O zaman sıkıntı içinde RAB’be yakardılar, RAB kurtardı onları dertlerinden.

Han lot stormen bli til stille, og bølgene omkring dem tidde.

Fırtınayı limanlığa çevirdi, Yatıştı dalgalar;

Og de gledet sig over at de la sig; og han førte dem til den havn de ønsket.

Rahatlayınca sevindiler, Diledikleri limana götürdü RAB onları.

De skal prise Herren for hans miskunnhet og for hans undergjerninger mot menneskenes barn

Şükretsinler RAB’be sevgisi için, İnsanlar yararına yaptığı harikalar için!

og ophøie ham i folkets forsamling og love ham der hvor de gamle sitter.

Yüceltsinler O’nu halk topluluğunda, Övgüler sunsunlar ileri gelenlerin toplantısında.

Han gjorde elver til en ørken og vannkilder til et tørstig land,

Irmakları çöle çevirir, Pınarları kurak toprağa,

et fruktbart land til et saltland for deres ondskaps skyld som bodde der.

Verimli toprağı çorak alana, Orada yaşayanların kötülüğü yüzünden.

Han gjorde en ørken til en vannrik sjø og et tørt land til vannkilder.

Çölü su birikintisine çevirir, Kuru toprağı pınara.

Og han lot de hungrige bo der, og de grunnla en by til å bo i.

Açları yerleştirir oraya; Oturacak bir kent kursunlar,

Og de tilsådde akrer og plantet vingårder, og de vant den frukt de bar.

Tarlalar ekip bağlar diksinler, Bol ürün alsınlar diye.

Og han velsignet dem, og de blev meget tallrike, og av fe gav han dem ikke lite.

RAB’bin kutsamasıyla, Çoğaldılar alabildiğine, Eksiltmedi hayvanlarını.

Så minket de igjen og blev nedbøiet ved trengsel, ulykke og sorg.

Sonra azaldılar, alçaldılar, Baskı, sıkıntı ve acı yüzünden.

Han som utøser forakt over fyrster og lar dem fare vill i et uveisomt øde,

[] RAB rezalet saçtı soylular üzerine, Yolu izi belirsiz bir çölde dolaştırdı onları.

han ophøiet den fattige av elendighet og gjorde slektene som hjorden.

Ama yoksulu sefaletten kurtardı, Davar sürüsü gibi çoğalttı ailelerini.

De opriktige ser det og gleder sig, og all ondskap lukker sin munn.

Doğru insanlar görüp sevinecek, Kötülerse ağzını kapayacak.

Den som er vis, han akte på dette og merke på Herrens nådegjerninger!

Aklı olan bunları göz önünde tutsun, RAB’bin sevgisini dikkate alsın.