Psalms 10

Hvorfor, Herre, står du langt borte? Hvorfor skjuler du ditt åsyn i trengsels tider?

Ya RAB, neden uzak duruyorsun, Sıkıntılı günlerde kendini gizliyorsun?

Ved den ugudeliges overmot engstes de elendige; de fanges i de onde råd han har uttenkt.

Kötüler gururla mazlumları avlıyor, Mazlumlar kötülerin kurduğu tuzağa düşüyor.

For den ugudelige roser sin sjels lyst, og den rovgjerrige sier Herren farvel, håner ham.

Kötü insan içindeki isteklerle övünür, Açgözlü insan RAB’be lanet okur, O’nu hor görür.

Den ugudelige sier i sitt overmot: Han hjemsøker ikke. Det er ingen Gud, det er alle hans tanker.

Kendini beğenmiş kötü insan Tanrı’ya yönelmez, Hep, “Tanrı yok!” diye düşünür.

Hans veier lykkes til enhver tid; langt borte fra ham i det høie er dine dommer; av alle sine motstandere blåser han.

Kötülerin yolları her zaman başarıya götürür. Öyle yücedir ki senin yargıların, Kötüler anlayamaz, düşmanına burun kıvırır.

Han sier i sitt hjerte: Jeg skal ikke rokkes, fra slekt til slekt skal jeg ikke stedes i ulykke.

İçinden, “Ben sarsılmam” der, “Hiçbir zaman sıkıntıya düşmem.”

Hans munn er full av forbannelse og av svik og vold; under hans tunge er ulykke og ondskap.

[] Ağzı lanet, hile ve zulüm dolu, Dilinin altında kötülük ve fesat saklı.

Han ligger i bakhold ved gårdene, på lønnlige steder myrder han den uskyldige, hans øine speider efter den ulykkelige.

Köylerin çevresinde pusu kurar, Masumu gizli yerlerde öldürür, Çaresizi sinsice gözler.

Han lurer på lønnlig sted, lik løven i sitt skjul; han lurer for å gripe den elendige; han griper den elendige idet han drar ham inn i sitt garn.

Gizli yerlerde pusuya yatar Çalılıktaki aslan gibi, Kapmak için mazlumu bekler Ve ağına düşürüp yakalar.

Han bøier sig, dukker sig ned, og for hans sterke klør faller de elendige.

Kurbanları çaresiz çöker, Saldıranın üstün gücü altında ezilir.

Han sier i sitt hjerte: Gud har glemt det, han har skjult sitt åsyn, han ser det aldri.

Kötü insan içinden, “Tanrı unuttu” der, “Örttü yüzünü, asla göremez.”

Reis dig, Herre! Gud, opløft din hånd, glem ikke de elendige!

Kalk, ya RAB, kaldır elini, ey Tanrı! Mazlumları unutma!

Hvorfor skal den ugudelige forakte Gud og si i sitt hjerte: Du hjemsøker ikke?

Neden kötü insan seni hor görsün, İçinden, “Tanrı hesap sormaz” desin?

Du har sett det; for du skuer nød og sorg for å legge dem i din hånd; til dig overgir den elendige sin sak, du er den farløses hjelper.

Oysa sen sıkıntı ve acı çekenleri görürsün, Yardım etmek için onları izlersin; Çaresizler sana dayanır, Öksüzün yardımcısı sensin.

Sønderbryt den ugudeliges arm, og hjemsøk den ondes ugudelighet, så du ikke mere finner den!

Kötünün, haksızın kolunu kır, Sormadık hesap kalmasın yaptığı kötülükten.

Herren er konge evindelig og alltid, hedningene blir utryddet av hans land!

RAB sonsuza dek kral kalacak, Uluslar O’nun ülkesinden temizlenecek.

De saktmodiges begjæring hører du, Herre! Du styrker deres hjerte, du vender ditt øre til

Mazlumların dileğini duyarsın, ya RAB, Yüreklendirirsin onları, Kulağın hep üzerlerinde;

for å dømme i den farløses og undertryktes sak. Ikke skal mennesket, som er av jorden, lenger vedbli å volde redsel.

Öksüze, düşküne hakkını vermek için, Bir daha dehşet saçmasın ölümlü insan.