Proverbs 5

Min sønn! Akt på min visdom, bøi ditt øre til min forstand,

Oğlum, bilgeliğime dikkat et, Akıllıca sözlerime kulak ver.

så du kan gjemme kloke råd og dine leber bevare kunnskap!

Böylelikle her zaman sağgörülü olur, Dudaklarınla bilgiyi korursun.

For en fremmed kvinnes leber drypper av honning, og glattere enn olje er hennes tunge;

Zina eden kadının bal damlar dudaklarından, Ağzı daha yumuşaktır zeytinyağından.

men til sist er hun besk som malurt, hvass som et tveegget sverd.

Ama sonu pelinotu kadar acı, İki ağızlı kılıç kadar keskindir.

Hennes føtter går nedover til døden; hennes skritt fører like til dødsriket.

Ayakları ölüme gider, Adımları ölüler diyarına ulaşır.

På livets sti vil hun ikke vandre; hennes veier går hit og dit, uten at hun vet det.

Yaşama giden yolu hiç düşünmez, Yolları dolaşıktır, ama farkında değil.

Så hør nu på mig, mine barn, og vik ikke fra min munns ord!

Oğlum, şimdi beni dinle, Ağzımdan çıkan sözlerden ayrılma.

La din vei være langt fra henne, og kom ikke nær til døren på hennes hus,

Öyle kadınlardan uzak dur, Yaklaşma evinin kapısına.

forat du ikke skal gi andre din pryd og en grusom herre dine år,

Yoksa onurunu başkalarına, Yıllarını bir gaddara kaptırırsın.

forat ikke fremmede skal mettes av din eiendom, og frukten av din møie komme i en annen manns hus,

Varını yoğunu yer bitirir yabancılar, Emeğin başka birinin evini bayındır kılar.

så du må stønne i din siste stund, når din kropp og ditt kjøtt tæres bort,

Ah çekip inlersin ömrünün son günlerinde, Etin, bedenin tükendiğinde.

Og du må si: Hvorledes har jeg kunnet hate tukt, og hvorledes har mitt hjerte kunnet forakte tilrettevisning,

“Eğitilmekten neden bu kadar nefret ettim, Yüreğim uyarıları neden önemsemedi?” dersin.

så jeg ikke hørte på dem som lærte mig, og ikke bøide mitt øre til dem som veiledet mig!

“Öğretmenlerimin sözünü dinlemedim, Beni eğitenlere kulak vermedim.

Nær var jeg kommet i den største ulykke midt i forsamlingen og menigheten.

Halkın ve topluluğun arasında Tam bir yıkımın eşiğine gelmişim.”

Drikk av din egen brønn, drikk rinnende vann av din egen kilde!

Suyu kendi sarnıcından, Kendi kuyunun kaynağından iç.

Skulde vel dine kilder strømme ut på gaten, dine bekker på torvene?

Pınarların sokakları, Akarsuların meydanları mı sulamalı?

La dem være for dig alene og ikke for fremmede sammen med dig!

Yalnız senin olsun onlar, Paylaşma yabancılarla.

Din kilde være velsignet, gled dig i din ungdoms hustru!

Çeşmen bereketli olsun Ve gençken evlendiğin karınla mutlu ol.

Den elskelige hind og den yndefulle stengjet! Hennes barm kvege dig til enhver tid, av hennes kjærlighet være du alltid drukken!

Sevimli bir geyik, zarif bir ceylan gibi, Hep seni doyursun memeleri. Aşkıyla sürekli coş.

Hvorfor, min sønn, skulde du da være drukken av attrå efter en annen manns hustru og favne en fremmed kvinnes barm?

Oğlum, neden ahlaksız bir kadınla coşasın, Neden başka birinin karısını koynuna alasın?

For en manns veier ligger åpne for Herrens øine, og Herren jevner alle hans stier.

RAB insanın tuttuğu yolu gözler, Attığı her adımı denetler.

Den ugudelige fanges i sine egne misgjerninger, og han holdes fast i sin egen synds snarer.

Kötü kişiyi kendi suçları ele verecek, Günahının kemendi kıskıvrak bağlayacak onu.

Han må dø, fordi han ikke lot sig tukte, og for sin store dårskaps skyld tumler han og faller.

Aşırı ahmaklığı onu yoldan çıkaracak, Terbiyeyi umursamadığı için ölecek.