Lamentations 3

Jeg er den mann som har sett elendighet under hans vredes ris.

RAB’bin gazap değneği altında acı çeken adam benim.

Mig har han ledet og ført i mørke og ikke i lys.

Beni güttü, Işıkta değil karanlıkta yürüttü.

Bare mot mig vender han atter og atter sin hånd den hele dag.

Evet, dönüp dönüp bütün gün bana elini kaldırıyor.

Han lot mitt kjøtt og min hud fortæres; han knuste mine ben.

Etimi, derimi yıprattı, kemiklerimi kırdı.

Han bygget en mur mot mig og omringet mig med bitterhet og møie.

Beni kuşattı, Acı ve zahmetle sardı çevremi.

På mørke steder lot han mig bo som de for lenge siden døde.

Çoktan ölmüş ölüler gibi Beni karanlıkta yaşattı.

Han murte igjen for mig, så jeg ikke kan komme ut; han gjorde mine lenker tunge.

Çevreme duvar çekti, dışarı çıkamıyorum, Zincirimi ağırlaştırdı.

Om jeg enn ropte og skrek, lukket han sitt øre for min bønn.

Feryat edip yardım isteyince de Duama set çekiyor.

Han tilmurte mine veier med hugne stener, mine stier gjorde han krokete.

Yontma taşlarla yollarımı kesti, Dolaştırdı yollarımı.

En lurende bjørn var han mot mig, en løve i skjul.

Benim için O pusuya yatmış bir ayı, Gizlenmiş bir aslandır.

Mine veier gjorde han til avveier, han sønderrev mig og ødela mig.

Yollarımı saptırdı, paraladı, Mahvetti beni.

Han spente sin bue og stilte mig op til mål for sin pil.

Yayını gerdi, okunu savurmak için Beni nişangah olarak dikti.

Han lot sitt koggers sønner fare inn i mine nyrer.

Oklarını böbreklerime sapladı.

Jeg er blitt til latter for alt mitt folk, til en spottesang for dem hele dagen.

Halkımın önünde gülünç düştüm, Gün boyu alay konusu oldum türkülerine.

Han mettet mig med bitre urter, han gav mig rikelig malurt å drikke.

Beni acıya doyurdu, Bana doyasıya pelinsuyu içirdi.

Han knuste mine tenner, han gav mig småsten å ete, han trykte mig ned i asken.

Dişlerimi çakıl taşlarıyla kırdı, Kül içinde diz çöktürdü bana.

Du forkastet mig og tok bort min fred; jeg glemte det som godt er,

Esenlik yüzü görmedi canım, Mutluluğu unuttum.

og jeg sa: Det er forbi med min kraft og mitt håp til Herren.

Bu yüzden diyorum ki, “Dermanım tükendi, RAB’den umudum kesildi.”

Kom i hu min elendighet og min landflyktighet - malurt og galle!

Acımı, başıboşluğumu, Pelinotuyla ödü anımsa!

Min sjel kommer det i hu og er nedbøiet i mig.

Hâlâ onları düşünmekte Ve sıkılmaktayım.

Dette vil jeg ta mig til hjerte, derfor vil jeg håpe:

Ama şunu anımsadıkça umutlanıyorum:

Herrens miskunnhet er det at det ikke er forbi med oss; for hans barmhjertighet har ennu ikke ende.

RAB’bin sevgisi hiç tükenmez, Merhameti asla son bulmaz;

Den er ny hver morgen, din trofasthet er stor.

Her sabah tazelenir onlar, Sadakatin büyüktür.

Herren er min del, sier min sjel; derfor håper jeg på ham.

“Benim payıma düşen RAB’dir” diyor canım, “Bu yüzden O’na umut bağlıyorum.”

Herren er god mot dem som bier efter ham, mot den sjel som søker ham.

RAB kendisini bekleyenler, O’nu arayan canlar için iyidir.

Det er godt at en bier i stillhet efter Herrens frelse.

RAB’bin kurtarışını sessizce beklemek iyidir.

Det er godt for en mann at han bærer åk i sin ungdom,

İnsan için boyunduruğu gençken taşımak iyidir.

at han sitter ene og tier, når han legger byrder på ham,

RAB insana boyunduruk takınca, İnsan tek başına oturup susmalı;

at han trykker sin munn i støvet og sier: Kanskje det ennu er håp -

Umudunu kesmeden yere kapanmalı,

at han vender sitt kinn til den som slår ham, lar sig mette med hån.

Kendisine vurana yanağını dönüp Utanca doymalı;

For Herren forkaster ikke til evig tid,

Çünkü Rab kimseyi sonsuza dek geri çevirmez.

men om han bedrøver, så forbarmer han sig igjen efter sin rike miskunnhet;

Dert verse de, Büyük sevgisinden ötürü yine merhamet eder;

for det er ikke av hjertet han plager eller bedrøver menneskenes barn.

Çünkü isteyerek acı çektirmez, İnsanları üzmez.

Når nogen knuser alle jordens fanger under sine føtter,

Ülkedeki bütün tutsakları ayak altında ezmeyi,

bøier mannens rett for den Høiestes åsyn

Yüceler Yücesi’nin huzurunda insan hakkını saptırmayı,

eller gjør en mann urett i hans sak - mon Herren ikke ser det?

Davasında insana haksızlık etmeyi Rab doğru bulmaz.

Hvem talte så det skjedde, uten at Herren bød det?

Rab buyurmadıkça kim bir şey söyler de yerine gelir?

Er det ikke fra den Høiestes munn både de onde og de gode ting utgår?

İyilikler gibi felaketler de Yüceler Yücesi’nin ağzından çıkmıyor mu?

Hvorfor klager et menneske som lever? Enhver klage over sin egen synd!

İnsan, yaşayan insan Niçin günahlarının cezasından yakınır?

La oss ransake våre veier og granske dem, og la oss vende om til Herren!

Davranışlarımızı sınayıp gözden geçirelim, Yine RAB’be dönelim.

La oss løfte vårt hjerte og våre hender til Gud i himmelen!

Ellerimizin yanısıra yüreklerimizi de göklerdeki Tanrı’ya açalım:

Vi har syndet og vært gjenstridige; du har ikke tilgitt.

“Biz karşı çıkıp başkaldırdık, Sen bağışlamadın.

Du innhyllet dig i vrede og forfulgte oss; du slo ihjel, du sparte ikke.

Öfkeyle örtünüp bizi kovaladın, Acımadan öldürdün.

Du innhyllet dig i skyer, så ingen bønn trengte igjennem.

Dualar sana erişmesin diye Bulutları örtündün.

Til skarn og utskudd gjorde du oss midt iblandt folkene.

Uluslar arasında bizi pisliğe, süprüntüye çevirdin.

De spilte op sin munn mot oss alle våre fiender.

Düşmanlarımızın hepsi bizimle alay etti.

Gru og grav er blitt oss til del, ødeleggelse og undergang.

Dehşet ve çukur, kırgın ve yıkım çıktı önümüze.”

Bekker av tårer rinner fra mitt øie fordi mitt folks datter er gått under.

Kırılan halkım yüzünden Gözlerimden sel gibi yaşlar akıyor.

Mitt øie rinner og har ikke ro, det får ingen hvile,

Durup dinmeden yaş boşanıyor gözümden,

før Herrens øie ser ned fra himmelen.

RAB göklerden bakıp görünceye dek.

Mitt øie volder min sjel smerte for alle min stads døtres skyld.

Kentimdeki kızların halini gördükçe Yüreğim sızlıyor.

Hårdt jaget de mig som en fugl de som var mine fiender uten årsak.

Boş yere bana düşman olanlar bir kuş gibi avladılar beni.

De vilde gjøre ende på mitt liv, de vilde kaste mig i brønnen, og de kastet sten på mig.

Beni sarnıca atıp öldürmek istediler, Üzerime taş attılar.

Vannene strømmet over mitt hode; jeg sa: Jeg er fortapt.

Sular başımdan aştı, “Tükendim” dedim.

Jeg påkalte ditt navn, Herre, fra den dypeste brønn.

Sarnıcın dibinden seni adınla çağırdım, ya RAB;

Du hørte min røst; lukk ikke ditt øre for mitt rop, men la mig få lindring!

Sesimi, “Ahıma, çağrıma kulağını kapama!” dediğimi duydun.

Du var nær den dag jeg kalte på dig; du sa: Frykt ikke!

Seni çağırınca yaklaşıp, “Korkma!” dedin.

Herre, du har ført min sjels sak, du har frelst mitt liv.

Davamı sen savundun, ya Rab, Canımı kurtardın.

Herre, du har sett den urett jeg har lidt; døm i min sak!

Bana yapılan haksızlığı gördün, ya RAB, Davamı sen gör.

Du har sett all deres hevn, alle deres onde råd mot mig.

Benden nasıl öç aldıklarını, Bana nasıl dolap çevirdiklerini gördün.

Du har hørt deres hån, Herre, alle deres onde råd mot mig,

Aşağılamalarını, ya RAB, Çevirdikleri bütün dolapları, Bana saldıranların dediklerini, Gün boyu söylendiklerini duydun.

mine motstanderes tale og deres tanker mot mig den hele dag.

Aşağılamalarını, ya RAB, Çevirdikleri bütün dolapları, Bana saldıranların dediklerini, Gün boyu söylendiklerini duydun.

Akt på dem når de sitter, og når de står op! De synger spottesanger om mig.

Oturup kalkışlarına bak, Alay konusu oldum türkülerine.

Du vil gjøre gjengjeld mot dem, Herre, efter deres henders gjerning.

Yaptıklarının karşılığını ver, ya RAB.

Du vil legge et dekke over deres hjerte, din forbannelse vil bli dem til del.

İnat etmelerini sağla, Lanetin üzerlerinden eksilmesin.

Du vil forfølge dem i vrede og ødelegge dem, så de ikke mere finnes under Herrens himmel.

Göklerinin altından öfkeyle kovala, yok et onları, ya RAB.