Job 9

Da tok Job til orde og sa:

Eyüp şöyle yanıtladı:

Ja visst, jeg vet at det er så; hvorledes skulde en mann kunne ha rett mot Gud?

“Biliyorum, gerçekten öyledir, Ama Tanrı’nın önünde insan nasıl haklı çıkabilir?

Om han hadde lyst til å gå i rette med Gud, kunde han ikke svare ham ett til tusen.

Biri O’nunla tartışmak istese, Binde bir bile O’na yanıt veremez.

Vis som han er av hjerte og veldig i styrke - hvem trosset ham og kom vel fra det,

O’nun bilgisi derin, gücü eşsizdir, Kim O’na direndi de ayakta kaldı?

han som flytter fjell før de vet av det, som velter dem i sin vrede,

O dağları yerinden oynatır da, Dağlar farkına varmaz, Öfkeyle altüst eder onları.

som ryster jorden, så den viker fra sitt sted, og dens støtter bever,

Dünyayı yerinden oynatır, Direklerini titretir.

som byder solen, så den ikke går op, og som setter segl for stjernene,

Güneşe buyruk verir, doğmaz güneş, Yıldızları mühürler.

som alene utspenner himmelen og skrider frem over havets høider,

O’dur tek başına gökleri geren, Denizin dalgaları üzerinde yürüyen.

som har skapt Bjørnen, Orion og Syvstjernen og Sydens stjernekammere,

[] Büyük Ayı’yı, Oryon’u, Ülker’i, Güney takımyıldızlarını yaratan O’dur.

som gjør store, uransakelige ting og under uten tall?

Anlayamadığımız büyük işler, Sayısız şaşılası işler yapan O’dur.

Han går forbi mig, og jeg ser ham ikke; han farer forbi, og jeg merker ham ikke.

İşte, yanımdan geçer, O’nu göremem, Geçip gider, farkına bile varmam.

Han griper sitt rov - hvem vil hindre ham, hvem vil si til ham: Hvad gjør du?

Evet, O avını kaparsa, kim O’nu durdurabilir? Kim O’na, ‘Ne yapıyorsun’ diyebilir?

Gud holder ikke sin vrede tilbake; under ham måtte Rahabs hjelpere bøie sig.

Tanrı öfkesini dizginlemez, Rahav’ın yardımcıları bile O’nun ayağına kapanır.

Hvorledes skulde da jeg kunne svare ham og velge mine ord imot ham,

“Nerde kaldı ki, ben O’na yanıt vereyim, O’nunla tartışmak için söz bulayım?

jeg som ikke kunde svare om jeg enn hadde rett, men måtte be min dommer om nåde!

Haklı olsam da O’na yanıt veremez, Merhamet etmesi için yargıcıma yalvarırdım ancak.

Om jeg ropte, og han svarte mig, kunde jeg ikke tro at han hørte min røst,

O’nu çağırsam, O da bana yanıt verseydi, Yine de inanmazdım sesime kulak verdiğine.

han som vilde knuse mig i storm og uten årsak ramme mig med sår på sår,

O beni kasırgayla eziyor, Nedensiz yaralarımı çoğaltıyor.

som ikke vilde tillate mig å dra ånde, men vilde mette mig med lidelser.

Soluk almama izin vermiyor, Ancak beni acıya doyuruyor.

Gjelder det styrke, så sier han: Se, her er jeg! Gjelder det rett: Hvem vil stevne mig?

Sorun güç sorunuysa, O güçlüdür! Adalet sorunuysa, kim O’nu mahkemeye çağırabilir?

Hadde jeg enn rett, skulde dog min egen munn dømme mig skyldig; var jeg enn uskyldig, vilde han dog si at jeg hadde urett.

Suçsuz olsam ağzım beni suçlar, Kusursuz olsam beni suçlu çıkarır.

Skyldløs er jeg; jeg bryr mig ikke om å leve - jeg forakter mitt liv.

“Kusursuz olsam da kendime aldırdığım yok, Yaşamımı hor görüyorum.

Det kommer ut på ett; derfor sier jeg: Skyldløs eller ugudelig - han gjør dem begge til intet.

Hepsi bir, bu yüzden diyorum ki, ‘O suçluyu da suçsuzu da yok ediyor.’

Når svepen brått rammer med død, spotter han de uskyldiges lidelse.

Kırbaç ansızın ölüm saçınca, O suçsuzların sıkıntısıyla eğlenir.

Jorden er gitt i den ugudeliges hånd; han tilhyller dens dommeres åsyn. Er det ikke han som gjør det, hvem er det da?

Dünya kötülerin eline verilmiş, Yargıçların gözünü kapayan O’dur. O değilse, kimdir?

Mine dager har vært hastigere enn en løper; de er bortflyktet uten å ha sett noget godt;

“Günlerim koşucudan çabuk, İyilik görmeden geçmekte.

de har faret avsted som båter av rør, som en ørn som slår ned på sitt bytte.

Kamış sandal gibi kayıp gidiyor, Avının üstüne süzülen kartal gibi.

Om jeg sier: Jeg vil glemme min sorg, jeg vil la min mørke mine fare og se glad ut,

‘Acılarımı unutayım, Üzgün çehremi değiştirip gülümseyeyim’ desem,

da gruer jeg for alle mine plager; jeg vet jo at du ikke frikjenner mig.

Bütün dertlerimden yılarım, Çünkü beni suçsuz saymayacağını biliyorum.

Jeg skal jo være ugudelig - hvorfor gjør jeg mig da forgjeves møie?

Madem suçlanacağım, Neden boş yere uğraşayım?

Om jeg tvettet mig med sne og renset mine hender med lut,

Sabun otuyla yıkansam, Ellerimi kül suyuyla temizlesem,

da skulde du dyppe mig i en grøft, så mine klær vemmedes ved mig.

Beni yine pisliğe batırırsın, Giysilerim bile benden tiksinir.

For han er ikke en mann som jeg, så jeg kunde svare ham, så vi kunde gå sammen for retten;

O benim gibi bir insan değil ki, O’na yanıt vereyim, Birlikte mahkemeye gideyim.

det er ikke nogen voldgiftsmann mellem oss, som kunde legge sin hånd på oss begge.

Keşke aramızda bir hakem olsa da, Elini ikimizin üstüne koysa!

Når han bare tok sitt ris bort fra mig, og hans redsler ikke skremte mig!

Tanrı sopasını üzerimden kaldırsın, Dehşeti beni yıldırmasın.

Da skulde jeg tale uten å reddes for ham; for slik er jeg ikke, det vet jeg med mig selv.

O zaman konuşur, O’ndan korkmazdım, Ama bu durumda bir şey yapamam.