Job 41

Ingen er så djerv at han tør tirre den; hvem tør da sette sig op imot mig?
“Livyatan’ı çengelle çekebilir misin, Dilini halatla bağlayabilir misin?
Hvem gav mig noget først, så jeg skulde gi ham vederlag? Alt under himmelen hører mig til.
Burnuna sazdan ip takabilir misin, Kancayla çenesini delebilir misin?
Jeg vil ikke tie om dens lemmer, om dens store styrke og dens fagre bygning.
Yalvarıp yakarır mı sana, Tatlı tatlı konuşur mu?
Hvem har dradd dens klædning av? Hvem tør komme innenfor dens dobbelte rad av tenner?
Seninle antlaşma yapar mı, Onu ömür boyu köle edesin diye?
Hvem har åpnet dens kjevers dør? Rundt om dens tenner er redsel.
Kuşla oynar gibi onunla oynayabilir misin, Hizmetçilerin eğlensin diye ona tasma takabilir misin?
Stolte er skjoldenes rader; hvert av dem er tillukket som med et fast segl.
Balıkçılar onun üzerine pazarlık eder mi? Tüccarlar aralarında onu böler mi?
De ligger tett innpå hverandre, og ingen luft trenger inn imellem dem.
Derisini zıpkınlarla, Başını mızraklarla doldurabilir misin?
Det ene skjold henger fast ved det andre; de griper inn i hverandre og skilles ikke at.
Elini üzerine koy da, çıkacak çıngarı gör, Bir daha yapmayacaksın bunu.
Når den nyser, stråler det frem lys, og dens øine er som morgenrødens øielokk.
Onu yakalamak için umutlanma, Görünüşü bile insanın ödünü patlatır.
Bluss farer ut av dens gap, gnister spruter frem.
Onu uyandıracak kadar yürekli adam yoktur. Öyleyse benim karşımda kim durabilir?
Fra dens nesebor kommer røk som av en gryte som koker over siv.
[] Kim benden hesap vermemi isteyebilir? Göklerin altında ne varsa bana aittir.
Dens ånde tender kull i brand, og luer går ut av dens gap.
“Onun kolları, bacakları, Zorlu gücü, güzel yapısı hakkında Konuşmadan edemeyeceğim.
På dens hals har styrken sin bolig, og angsten springer foran den.
Onun giysisinin önünü kim açabilir? Kim onun iki katlı zırhını delebilir?
Dens doglapper sitter fast; de er som støpt på den og rører sig ikke.
Ağzının kapılarını açmaya kim yeltenebilir, Dehşet verici dişleri karşısında?
Dens hjerte er fast som sten, fast som den underste kvernsten.
Sımsıkı kenetlenmiştir Sırtındaki sıra sıra pullar,
Når den hever sig, gruer helter; av redsel mister de sans og samling.
Öyle yakındır ki birbirine Aralarından hava bile geçmez.
Rammes den med sverd, så biter det ikke på den, heller ikke lanse, pil eller kastespyd.
Birbirlerine geçmişler, Yapışmış, ayrılmazlar.
Den akter jern som strå, kobber som ormstukket tre.
Aksırması ışık saçar, Gözleri şafak gibi parıldar.
Buens sønn jager den ikke på flukt; slyngens stener blir som halm for den.
Ağzından alevler fışkırır, Kıvılcımlar saçılır.
Stridsklubber aktes som halm, og den ler av det susende spyd.
Kaynayan kazandan, Yanan sazdan çıkan duman gibi Burnundan duman tüter.
På dens buk sitter skarpe skår, den gjør spor i dyndet som efter en treskeslede.
Soluğu kömürleri tutuşturur, Alev çıkar ağzından.
Den får dypet til å koke som en gryte; den får havet til å skumme som en salvekokers kjele.
Boynu güçlüdür, Dehşet önü sıra gider.
Efter den lyser dens sti; dypet synes å ha sølvhår.
Etinin katmerleri birbirine yapışmış, Sertleşmiş üzerinde, kımıldamazlar.
Det er intet på jorden som er herre over den; den er skapt til ikke å reddes.
Göğsü taş gibi serttir, Değirmenin alt taşı gibi sert.
Alt som er høit, ser den i øiet; den er en konge over alle stolte dyr.
Ayağa kalktı mı güçlüler dehşete düşer, Çıkardığı gürültüden ödleri patlar.
Üzerine gidildi mi ne kılıç işler, Ne mızrak, ne cirit, ne de kargı.
Demir saman gibi gelir ona, Tunç çürük odun gibi.
Oklar onu kaçırmaz, Anız gibi gelir ona sapan taşları.
Anız sayılır onun için topuzlar, Vınlayan palaya güler.
Keskin çömlek parçaları gibidir karnının altı, Düven gibi uzanır çamura.
Derin suları kaynayan kazan gibi fokurdatır, Denizi merhem çömleği gibi karıştırır.
Ardında parlak bir iz bırakır, İnsan enginin saçları ağarmış sanır.
Yeryüzünde bir eşi daha yoktur, Korkusuz bir yaratıktır.
Kendini büyük gören her varlığı aşağılar, Gururlu her varlığın kralı odur.”