Job 27

Og Job blev ved å fremføre sin visdomstale og sa:
Eyüp anlatmaya devam etti:
Så sant Gud lever, som har tatt min rett fra mig, den Allmektige, som har voldt mig bitter sorg
“Hakkımı elimden alan Tanrı’nın varlığı hakkı için, Bana acı çektiren Her Şeye Gücü Yeten’in hakkı için,
- for ennu er hele mitt livspust i mig og den Allmektiges ånde i min nese - :
İçimde yaşam belirtisi olduğu sürece, Tanrı’nın soluğu burnumda olduğu sürece,
Mine leber taler ikke urett, og min tunge taler ikke svik.
Ağzımdan kötü söz çıkmayacak, Dilimden yalan dökülmeyecek.
Det være langt fra mig å gi eder rett! Inntil jeg opgir ånden, lar jeg ikke min brødefrihet tas fra mig.
Size asla hak vermeyecek, Son soluğumu verene dek suçsuz olduğumu söyleyeceğim.
Jeg holder fast på min rettferdighet og slipper den ikke; mitt hjerte laster mig ikke for nogen av mine dager.
Doğruluğuma sarılacak, onu bırakmayacağım, Yaşadığım sürece vicdanım beni suçlamayacak.
La min fiende stå der som en ugudelig, og min motstander som en urettferdig!
“Düşmanlarım kötüler gibi, Bana saldıranlar haksızlar gibi cezalandırılsın.
For hvad håp har den gudløse, når Gud avskjærer hans liv, når han tar hans sjel fra ham?
Tanrısız insanın umudu nedir Tanrı onu yok ettiğinde, canını aldığında?
Hører vel Gud hans skrik når trengsel kommer over ham?
Başına sıkıntı geldiğinde, Tanrı feryadını duyar mı?
Eller kan han glede sig i den Allmektige, kan han påkalle Gud til enhver tid?
Her Şeye Gücü Yeten’den zevk alır mı? Her zaman Tanrı’ya yakarır mı?
Jeg vil lære eder om Guds hånd; jeg vil ikke dølge hvad den Allmektige har i sinne.
“Tanrı’nın gücünü size öğreteceğim, Her Şeye Gücü Yeten’in tasarısını gizlemeyeceğim.
I har jo alle selv sett det; hvorfor fører I da så tom en tale?
Aslında siz, hepiniz gördünüz bunu, Öyleyse ne diye boş boş konuşuyorsunuz?
Dette er det ugudelige menneskes lodd hos Gud og den arv som voldsmennene får av den Allmektige:
“Kötünün Tanrı’dan alacağı pay, Zorbanın Her Şeye Gücü Yeten’den alacağı miras şudur:
Får han mange barn, så er de hjemfalt til sverdet; hans ætlinger får ikke brød å mette sig med.
Çocukları ne kadar çok olursa olsun, kılıçla öldürülecek, Soyu yeterince ekmek bulamayacaktır.
De av dem som slipper unda, legges i graven ved pest, og enkene holder ikke sørgefest over dem.
Sağ kalanlar hastalıktan ölüp gömülecek, Dul karıları ağlamayacaktır.
Når han dynger op sølv som støv og samler sig klær som lere,
Kötü insan kum gibi gümüş yığsa, Yığınla giysi biriktirse,
så blir det de rettferdige som klær sig med det han har samlet, og sølvet skal de skyldfrie dele.
Onun biriktirdiğini doğru insan giyecek, Gümüşü suçsuz paylaşacak.
Som møllet har han bygget sitt hus og som den hytte en markvokter lager sig.
Evini güve kozası gibi inşa eder, Bekçinin kurduğu çardak gibi.
Rik legger han sig, og intet er tatt bort; han slår sine øine op, og det er der ikke.
Zengin olarak yatar, ama bu öyle sürmez, Gözlerini açtığında hepsi yok olup gitmiştir.
Som en vannflom innhenter redsler ham, om natten fører en storm ham bort.
Dehşet onu sel gibi basar, Kasırga gece kapar götürür.
Østenvinden løfter ham op, så han farer avsted, og den blåser ham bort fra hans sted.
Doğu rüzgarı onu uçurup götürür, Yerinden silip süpürür.
Gud skyter sine piler mot ham og sparer ham ikke; for hans hånd flyr han i hast.
Acımasızca üzerine eser, Elinden kaçmaya çalışırken.
Folk klapper i hendene og håner ham og piper ham bort fra hans sted.
Onunla alay ederek el çırpar, Yerinden ıslık çalar.”