Job 20

Da tok Sofar fra Na'ama til orde og sa:

Naamalı Sofar şöyle yanıtladı:

Derfor legger mine tanker mig svaret i munnen, og derfor stormer det i mig;

“Sıkıntılı düşüncelerim beni yanıt vermeye zorluyor, Bu yüzden çok heyecanlıyım.

hånende tilrettevisning må jeg høre, og min ånd gir mig svar ut fra min innsikt.

Beni utandıran bir azar işitiyorum, Anlayışım yanıt vermemi gerektiriyor.

Vet du da ikke at slik har det vært fra evighet, fra den tid mennesker blev satt på jorden,

“Bilmiyor musun eskiden beri, İnsan dünyaya geldiğinden beri,

at de ugudeliges jubel er kort, og den gudløses glede bare varer et øieblikk?

Kötünün zafer çığlığı kısadır, Tanrısızın sevinciyse bir anlıktır.

Stiger enn hans stolthet til himmelen, og når enn hans hode til skyen,

Boyu göklere erişse, Başı bulutlara değse bile,

så går han dog likesom sitt skarn til grunne for evig; de som så ham, spør: Hvor er han?

Sonsuza dek yok olacak, kendi pisliği gibi; Onu görmüş olanlar, ‘Nerede o?’ diyecekler.

Som en drøm flyr han bort, og ingen finner ham mere; han jages bort som et nattesyn.

Düş gibi uçacak, bir daha bulunamayacak, Gece görümü gibi yok olacak.

Det øie som så ham, ser ham ikke mere, og hans sted skuer ham ikke lenger.

Kendisini görmüş olan gözler bir daha onu görmeyecek, Yaşadığı yerde artık görünmeyecektir.

Hans barn må søke småfolks yndest, og hans hender må gi hans gods tilbake.

Çocukları yoksulların lütfunu dileyecek, Malını kendi eliyle geri verecektir.

Hans ben var fulle av ungdomskraft, men nu ligger den med ham i støvet.

Kemiklerini dolduran gençlik ateşi Kendisiyle birlikte toprakta yatacak.

Smaker enn det onde søtt i hans munn, skjuler han det under sin tunge,

“Kötülük ağzında tatlı gözükse, Onu dilinin altına gizlese bile,

sparer han på det og slipper det ikke, men holder det tilbake under sin gane,

Tutsa, bırakmasa, Damağının altına saklasa bile,

så blir dog hans mat omskapt i hans innvoller og blir til ormegift i hans liv.

Yediği yiyecek midesinde ekşiyecek, İçinde kobra zehirine dönüşecek.

Han slukte gods, og han må spy det ut igjen; Gud driver det ut av hans buk.

Yuttuğu servetleri kusacak, Tanrı onları midesinden çıkaracak.

Ormegift må han innsuge; huggormens tunge dreper ham.

Kobra zehiri emecek, Engereğin zehir dişi onu öldürecek.

Han skal ikke få se bekker, elver av honning og elver av melk.

Akarsuların, bal ve ayran akan derelerin Sefasını süremeyecek.

Han må gi tilbake det han har tjent, og får ikke nyte det; meget gods har han vunnet, men han får liten glede av det.

Zahmetle kazandığını Yemeden geri verecek, Elde ettiği kazancın tadını çıkaramayacak.

For han knuste småfolk og lot dem ligge der; han rante hus til sig, men får ikke bygge dem om;

Çünkü yoksulları ezip yüzüstü bıraktı, Kendi yapmadığı evi zorla aldı.

han kjente aldri ro i sitt indre; han skal ikke slippe unda med sine skatter.

“Hırsı yüzünden rahat nedir bilmedi, Serveti onu kurtaramayacak.

Det var intet som undgikk hans grådighet; derfor varer ikke hans lykke.

Yediğinden artakalan olmadı, Bu yüzden bolluğu uzun sürmeyecek.

Midt i hans rikdom blir det trangt for ham; hver nødlidende vender sin hånd mot ham.

Varlık içinde yokluk çekecek, Sıkıntı tepesine binecek.

For å fylle hans buk sender Gud sin brennende vrede mot ham og lar sin mat regne på ham.

Karnını tıka basa doyurduğunda, Tanrı kızgın öfkesini ondan çıkaracak, Üzerine gazap yağdıracak.

Flykter han for våben av jern, så gjennemborer en bue av kobber ham.

Demir silahtan kaçacak olsa, Tunç ok onu delip geçecek.

Når han så drar pilen ut av sin rygg, og den lynende odd kommer frem av hans galle, da faller dødsredsler over ham.

Çekilince ok sırtından, Parıldayan ucu ödünden çıkacak, Dehşet çökecek üzerine.

Alt mørke er opspart for hans vel gjemte skatter; en ild som intet menneske puster til, fortærer ham; den eter det som er igjen i hans telt.

Koyu karanlık onun hazinelerini gözlüyor. Körüklenmemiş ateş onu yiyip bitirecek, Çadırında artakalanı tüketecek.

Himmelen åpenbarer hans misgjerning, og jorden reiser sig mot ham.

Suçunu gökler açığa çıkaracak, Yeryüzü ona karşı ayaklanacak.

Det han har samlet i sitt hus, føres bort, det skylles bort på Guds vredes dag.

Varlığını seller, Azgın sular götürecek Tanrı’nın öfkelendiği gün.

Dette er den lodd som et ugudelig menneske får av Gud, den arv som er tilkjent ham av den Allmektige.

Budur kötünün Tanrı’dan aldığı pay, Budur Tanrı’nın ona verdiği miras.”