Job 19

Da tok Job til orde og sa:
Eyüp şöyle yanıtladı:
Hvor lenge vil I bedrøve min sjel og knuse mig med ord?
“Ne zamana dek beni üzecek, Sözlerinizle ezeceksiniz?
Det er nu tiende gang I håner mig og ikke skammer eder ved å krenke mig.
On kez oldu beni aşağılıyor, Hiç utanmadan saldırıyorsunuz.
Har jeg virkelig faret vill, da blir min villfarelse min egen sak.
Yanlış yola sapmışsam, Bu benim suçum.
Vil I virkelig ophøie eder over mig og vise mig at min vanære har rammet mig med rette?
Kendinizi gerçekten benden üstün görüyor, Utancımı bana karşı kullanıyorsanız,
Så vit da at Gud har gjort mig urett og satt sitt garn omkring mig!
Bilin ki, Tanrı bana haksızlık yaptı, Beni ağıyla kuşattı.
Se, jeg roper: Vold! - men jeg får intet svar; jeg skriker om hjelp, men det er ingen rett å få.
“İşte, ‘Zorbalık bu!’ diye haykırıyorum, ama yanıt yok, Yardım için bağırıyorum, ama adalet yok.
Min vei har han stengt, så jeg ikke kommer frem, og over mine stier legger han mørke.
Yoluma set çekti, geçemiyorum, Yollarımı karanlığa boğdu.
Min ære har han avklædd mig og tatt bort kronen fra mitt hode.
Üzerimden onurumu soydu, Başımdaki tacı kaldırdı.
Han bryter mig ned på alle kanter, så jeg går til grunne, og han rykker op mitt håp som et tre.
Her yandan yıktı beni, tükendim, Umudumu bir ağaç gibi kökünden söktü.
Han lar sin vrede brenne mot mig og akter mig som sin fiende.
Öfkesi bana karşı alev alev yanıyor, Beni hasım sayıyor.
Hans hærflokker kommer alle sammen og rydder sig vei mot mig, og de leirer sig rundt om mitt telt.
Orduları üstüme üstüme geliyor, Bana karşı rampalar yapıyor, Çadırımın çevresinde ordugah kuruyorlar.
Mine brødre har han drevet langt bort fra mig, og mine kjenninger er blitt aldeles fremmede for mig.
“Kardeşlerimi benden uzaklaştırdı, Tanıdıklarım bana büsbütün yabancılaştı.
Mine nærmeste holder sig borte, og mine kjente har glemt mig.
Akrabalarım uğramaz oldu, Yakın dostlarım beni unuttu.
Mine husfolk og mine tjenestepiker akter mig for en fremmed; jeg er en utlending i deres øine.
Evimdeki konuklarla hizmetçiler Beni yabancı sayıyor, Garip oldum gözlerinde.
Kaller jeg på min tjener, så svarer han ikke; med egen munn må jeg bønnfalle ham.
Kölemi çağırıyorum, yanıtlamıyor, Dil döksem bile.
Min ånde er motbydelig for min hustru, og min vonde lukt for min mors sønner.
Soluğum karımı tiksindiriyor, Kardeşlerim benden iğreniyor.
Endog barn forakter mig; vil jeg reise mig, så taler de mot mig.
Çocuklar bile beni küçümsüyor, Ayağa kalksam benimle eğleniyorlar.
Alle mine nærmeste venner avskyr mig, og de jeg elsket, har vendt sig mot mig.
Bütün yakın dostlarım benden iğreniyor, Sevdiklerim yüz çeviriyor.
Mine ben trenger ut gjennem min hud og mitt kjøtt, og bare tannhinnen er ennu urørt på mig.
Bir deri bir kemiğe döndüm, Ölümün eşiğine geldim.
Forbarm eder, forbarm eder over mig, I mine venner! For Guds hånd har rørt ved mig.
“Ey dostlarım, acıyın bana, siz acıyın, Çünkü Tanrı’nın eli vurdu bana.
Hvorfor forfølger I mig likesom Gud og blir ikke mette av mitt kjøtt?
Neden Tanrı gibi siz de beni kovalıyor, Etime doymuyorsunuz?
Men gid mine ord måtte bli opskrevet! Gid de måtte bli optegnet i en bok,
“Keşke şimdi sözlerim yazılsa, Kitaba geçseydi,
ja, med jerngriffel og bly for evig bli hugget inn i sten!
Demir kalemle, kurşunla Sonsuza dek kalsın diye kayaya kazılsaydı!
Men jeg - jeg vet min gjenløser lever, og som den siste skal han stå frem på støvet.
Oysa ben kurtarıcımın yaşadığını, Sonunda yeryüzüne geleceğini biliyorum.
Og efterat denne min hud er blitt ødelagt, skal jeg ut fra mitt kjød skue Gud,
Derim yok olduktan sonra, Yeni bedenimle Tanrı’yı göreceğim.
han som jeg skal skue, mig til gode, han som mine øine skal se og ikke nogen fremmed - mine nyrer tæres bort i mitt liv.
O’nu kendim göreceğim, Kendi gözlerimle, başkası değil. Yüreğim bayılıyor bağrımda!
Når I sier: Hvor vi skal forfølge ham! - I har jo funnet skylden hos mig -
Eğer, ‘Sıkıntının kökü onda olduğu için Onu kovalım’ diyorsanız,
så frykt for sverdet! For vrede er en synd som er hjemfalt til sverd. Dette sier jeg forat I skal tenke på at det kommer en dom.
Kılıçtan korkmalısınız, Çünkü kılıç cezası öfkeli olur, O zaman adaletin var olduğunu göreceksiniz.”