Job 18

Da tok Bildad fra Suah til orde og sa:

Şuahlı Bildat şöyle yanıtladı:

Når vil I dog engang sette en grense for eders ord? Bli først forstandige, så kan vi tale sammen.

“Ne zaman bitecek bu sözler? Biraz anlayışlı olun da konuşalım.

Hvorfor er vi aktet som fe? Hvorfor er vi urene i eders øine?

Niçin hayvan yerine konuyoruz, Gözünüzde aptal sayılıyoruz?

Å du som sønderriver dig selv din vrede! Mon jorden for din skyld skal lates øde, og en klippe rokkes fra sitt sted?

Sen kendini öfkenle paralıyorsun, Senin uğruna dünyadan vaz mı geçilecek? Kayalar yerini mi değiştirecek?

Like fullt skal den ugudeliges lys utslukkes, og hans ilds lue skal ikke skinne.

“Evet, kötünün ışığı sönecek, Ateşinin alevi parlamayacak.

Lyset skal formørkes i hans telt og hans lampe utslukkes over ham.

Çadırındaki ışık karanlığa dönecek, Yanındaki kandil sönecek.

Hans kraftige skritt skal bli innsnevret, og hans eget råd styrte ham;

Adımlarının gücü zayıflayacak, Kurduğu düzene kendi düşecek.

for han kommer inn i et garn med sine føtter, og han vandrer på et nett.

Ayakları onu ağa götürecek, Kendi ayağıyla tuzağa basacak.

En snare griper om hans hæl, et rep tar fatt i ham.

Topuğu kapana girecek, Tuzak onu kapacak.

Skjult i jorden er det garn han fanges i, og fellen ligger på hans vei.

Toprağa gizlenmiş bir ilmek, Yoluna koyulmuş bir kapan bekliyor onu.

Redsler forferder ham rundt om og jager ham hvor han setter sin fot.

Dehşet saracak onu her yandan, Her adımında onu kovalayacak.

Av sult blir hans kraft fortært, og ulykke står ferdig ved hans side.

Gücünü kıtlık kemirecek, Tökezleyince, felaket yanında bitiverecek.

Hans hud fortæres stykke for stykke, dødens førstefødte fortærer hans lemmer.

Derisini hastalık yiyecek, Kollarıyla bacaklarını ölüm yutacak.

Han rives bort fra sitt telt, som han setter sin lit til, og du lar ham dra avsted til redslenes konge.

Güvenli çadırından atılacak, Dehşet kralının önüne sürüklenecek.

Folk som ikke hører ham til, bor i hans telt; det strøes svovel over hans bosted.

Çadırında ateş oturacak, Yurdunun üzerine kükürt saçılacak.

Nedentil tørkes hans røtter bort, og oventil visner hans grener.

Kökleri dipten kuruyacak, Dalları üstten solacak.

Hans minne er blitt borte i landet, og hans navn nevnes ikke mere ute på marken.

Ülkede anısı yok olacak, Adı dünyadan silinecek.

Han støtes fra lys ut i mørke, han jages bort fra jorderike.

Işıktan karanlığa sürülecek, Dünyadan kovulacak.

Han har ikke barn og ikke efterkommere blandt sitt folk, og det finnes ingen i hans boliger som har sloppet unda.

Ne çocuğu ne torunu kalacak halkı arasında, Yaşadığı yerde kimsesi kalmayacak.

Over hans dag forferdes de som bor i Vesten, og de som bor i Østen, gripes av redsel.

Batıdakiler onun yıkımına şaşacak, Doğudakiler dehşet içinde bakacak.

Just således går det med den urettferdiges boliger, og således med hjemmet til den som ikke kjenner Gud.

Evet, kötülerin yaşamı işte böyle son bulur, Tanrı’yı tanımayanların varacağı yer budur.”