Job 7

Er ikke et menneskes liv på jorden en krigstjeneste, og hans dager som en dagarbeiders dager?
CIERTAMENTE tiempo limitado tiene el hombre sobre la tierra, Y sus días son como los días del jornalero.
Lik en træl som higer efter skygge, og lik en dagarbeider som venter på sin lønn,
Como el siervo anhela la sombra, Y como el jornalero espera el reposo de su trabajo:
således har jeg fått i eie måneder fulle av nød, og møiefulle netter er falt i min lodd.
Así poseo yo meses de vanidad, Y noches de trabajo me dieron por cuenta.
Når jeg legger mig, da sier jeg: Når skal jeg stå op? Og lang blir aftenen, og jeg blir trett av å kaste mig hit og dit inntil morgenlysningen.
Cuando estoy acostado, digo: ¿Cuándo me levantaré? Y mide mi corazón la noche, Y estoy harto de devaneos hasta el alba.
Mitt kjøtt er klædd med makk og med skorper som av jord; min hud skrukner og brister.
Mi carne está vestida de gusanos, y de costras de polvo; Mi piel hendida y abominable.
Mine dager farer hurtigere avsted enn en veverskyttel, og de svinner bort uten håp.
Y mis días fueron más ligeros que la lanzadera del tejedor, Y fenecieron sin esperanza.
Kom i hu at mitt liv er et pust! Aldri mere skal mitt øie se noget godt.
Acuérdate que mi vida es viento, Y que mis ojos no volverán á ver el bien.
Den som nu ser mig, skal ikke mere få øie på mig; når dine øine søker efter mig, er jeg ikke mere.
Los ojos de los que me ven, no me verán más: Tus ojos sobre mí, y dejaré de ser.
En sky blir borte og farer avsted; således er det med den som farer ned til dødsriket - han stiger ikke op derfra,
La nube se consume, y se va: Así el que desciende al sepulcro no subirá;
han vender ikke mere tilbake til sitt hus, og hans sted kjenner ham ikke lenger.
No tornará más á su casa, Ni su lugar le conocerá más.
Så vil da heller ikke jeg legge bånd på min munn; jeg vil tale i min ånds trengsel, jeg vil klage i min sjels bitre smerte.
Por tanto yo no reprimiré mi boca; Hablaré en la angustia de mi espíritu, Y quejaréme con la amargura de mi alma.
Er jeg et hav eller et havuhyre, siden du setter vakt over mig?
¿Soy yo la mar, ó ballena, Que me pongas guarda?
Når jeg sier: Min seng skal trøste mig, mitt leie skal hjelpe mig å bære min sorg,
Cuando digo: Mi cama me consolará, Mi cama atenuará mis quejas;
da skremmer du mig med drømmer og forferder mig med syner.
Entonces me quebrantarás con sueños, Y me turbarás con visiones.
Derfor foretrekker min sjel å kveles - heller døden enn disse avmagrede ben!
Y así mi alma tuvo por mejor el ahogamiento, Y quiso la muerte más que mis huesos.
Jeg er kjed av dette; jeg lever ikke evindelig; la mig være, for mine dager er et pust.
Aburríme: no he de vivir yo para siempre; Déjame, pues que mis días son vanidad.
Hvad er et menneske, at du gir så meget akt på ham og retter dine tanker på ham,
¿Qué es el hombre, para que lo engrandezcas, Y que pongas sobre él tu corazón,
at du opsøker ham hver morgen og prøver ham hvert øieblikk?
Y lo visites todas las mañanas, Y todos los momentos lo pruebes?
Hvor lenge skal det vare før du vender dine øine bort fra mig? Vil du ikke slippe mig til jeg får svelget mitt spytt?
¿Hasta cuándo no me dejarás, Ni me soltarás hasta que trague mi saliva?
Har jeg syndet, hvad ondt gjorde jeg da mot dig, du menneskevokter? Hvorfor har du gjort mig til skive for dig, så jeg er mig selv til byrde?
Pequé, ¿qué te haré, oh Guarda de los hombres? ¿Por qué me has puesto contrario á ti, Y que á mí mismo sea pesado?
Og hvorfor tilgir du ikke min brøde og forlater mig min misgjerning? For nu må jeg legge mig i støvet; når du søker mig, er jeg ikke mere.
¿Y por qué no quitas mi rebelión, y perdonas mi iniquidad? Porque ahora dormiré en el polvo, Y si me buscares de mañana, ya no seré.