Job 41

Ingen er så djerv at han tør tirre den; hvem tør da sette sig op imot mig?
¿SACARÁS tú al leviathán con el anzuelo, Ó con la cuerda que le echares en su lengua?
Hvem gav mig noget først, så jeg skulde gi ham vederlag? Alt under himmelen hører mig til.
¿Pondrás tú garfio en sus narices, Y horadarás con espinas su quijada?
Jeg vil ikke tie om dens lemmer, om dens store styrke og dens fagre bygning.
¿Multiplicará él ruegos para contigo? ¿Hablaráte él lisonjas?
Hvem har dradd dens klædning av? Hvem tør komme innenfor dens dobbelte rad av tenner?
¿Hará concierto contigo Para que lo tomes por siervo perpetuo?
Hvem har åpnet dens kjevers dør? Rundt om dens tenner er redsel.
¿Jugarás tú con él como con pájaro, Ó lo atarás para tus niñas?
Stolte er skjoldenes rader; hvert av dem er tillukket som med et fast segl.
¿Harán de él banquete los compañeros? ¿Partiránlo entre los mercaderes?
De ligger tett innpå hverandre, og ingen luft trenger inn imellem dem.
¿Cortarás tú con cuchillo su cuero, Ó con asta de pescadores su cabeza?
Det ene skjold henger fast ved det andre; de griper inn i hverandre og skilles ikke at.
Pon tu mano sobre él; Te acordarás de la batalla, y nunca más tornarás.
Når den nyser, stråler det frem lys, og dens øine er som morgenrødens øielokk.
He aquí que la esperanza acerca de él será burlada; Porque aun á su sola vista se desmayarán.
Bluss farer ut av dens gap, gnister spruter frem.
Nadie hay tan osado que lo despierte: ¿Quién pues podrá estar delante de mí?
Fra dens nesebor kommer røk som av en gryte som koker over siv.
¿Quién me ha anticipado, para que yo restituya? Todo lo que hay debajo del cielo es mío.
Dens ånde tender kull i brand, og luer går ut av dens gap.
Yo no callaré sus miembros, Ni lo de sus fuerzas y la gracia de su disposición.
På dens hals har styrken sin bolig, og angsten springer foran den.
¿Quién descubrirá la delantera de su vestidura? ¿Quién se llegará á él con freno doble?
Dens doglapper sitter fast; de er som støpt på den og rører sig ikke.
¿Quién abrirá las puertas de su rostro? Los órdenes de sus dientes espantan.
Dens hjerte er fast som sten, fast som den underste kvernsten.
La gloria de su vestido son escudos fuertes, Cerrados entre sí estrechamente.
Når den hever sig, gruer helter; av redsel mister de sans og samling.
El uno se junta con el otro, Que viento no entra entre ellos.
Rammes den med sverd, så biter det ikke på den, heller ikke lanse, pil eller kastespyd.
Pegado está el uno con el otro, Están trabados entre sí, que no se pueden apartar.
Den akter jern som strå, kobber som ormstukket tre.
Con sus estornudos encienden lumbre, Y sus ojos son como los párpados del alba.
Buens sønn jager den ikke på flukt; slyngens stener blir som halm for den.
De su boca salen hachas de fuego, Centellas de fuego proceden.
Stridsklubber aktes som halm, og den ler av det susende spyd.
De sus narices sale humo, Como de una olla ó caldero que hierve.
På dens buk sitter skarpe skår, den gjør spor i dyndet som efter en treskeslede.
Su aliento enciende los carbones, Y de su boca sale llama.
Den får dypet til å koke som en gryte; den får havet til å skumme som en salvekokers kjele.
En su cerviz mora la fortaleza, Y espárcese el desaliento delante de él.
Efter den lyser dens sti; dypet synes å ha sølvhår.
Las partes momias de su carne están apretadas: Están en él firmes, y no se mueven.
Det er intet på jorden som er herre over den; den er skapt til ikke å reddes.
Su corazón es firme como una piedra, Y fuerte como la muela de abajo.
Alt som er høit, ser den i øiet; den er en konge over alle stolte dyr.
De su grandeza tienen temor los fuertes, Y á causa de su desfallecimiento hacen por purificarse.
Cuando alguno lo alcanzare, ni espada, Ni lanza, ni dardo, ni coselete durará.
El hierro estima por pajas, Y el acero por leño podrido.
Saeta no le hace huir; Las piedras de honda se le tornan aristas.
Tiene toda arma por hojarascas, Y del blandir de la pica se burla.
Por debajo tiene agudas conchas; Imprime su agudez en el suelo.
Hace hervir como una olla la profunda mar, Y tórnala como una olla de ungüento.
En pos de sí hace resplandecer la senda, Que parece que la mar es cana.
No hay sobre la tierra su semejante, Hecho para nada temer.
Menosprecia toda cosa alta: Es rey sobre todos los soberbios.