Job 30

Men nu ler de av mig, de som er yngre av år enn jeg, hvis fedre jeg aktet så ringe at jeg ikke vilde sette dem blandt mine fehunder.
MAS ahora los más mozos de días que yo, se ríen de mí; Cuyos padres yo desdeñara ponerlos con los perros de mi ganado.
Hvad hjelp kunde jeg også ha av dem, de som har mistet all manndomskraft?
Porque ¿para qué yo habría menester la fuerza de sus manos, En los cuales había perecido con el tiempo?
De er uttæret av nød og sult; de gnager på den tørre mo, som allerede igår var ørk og øde;
Por causa de la pobreza y del hambre andaban solos; Huían á la soledad, á lugar tenebroso, asolado y desierto.
de plukker melde innunder buskene, og gyvelbuskens røtter er deres brød.
Que cogían malvas entre los arbustos, Y raíces de enebro para calentarse.
Fra menneskenes samfund jages de ut; folk roper efter dem som efter tyver.
Eran echados de entre las gentes, Y todos les daban grita como al ladrón.
I fryktelige kløfter må de bo, i huler i jord og berg.
Habitaban en las barrancas de los arroyos, En las cavernas de la tierra, y en las rocas.
Mellem buskene skriker de, i neslekratt samler de sig,
Bramaban entre las matas, Y se reunían debajo de las espinas.
barn av dårer og æreløse folk, pisket ut av landet.
Hijos de viles, y hombres sin nombre, Más bajos que la misma tierra.
Og nu er jeg blitt til en spottesang og et ordsprog for dem.
Y ahora yo soy su canción, Y he sido hecho su refrán.
De avskyr mig, holder sig langt borte fra mig, og mitt ansikt sparer de ikke for spytt;
Abomínanme, aléjanse de mí, Y aun de mi rostro no detuvieron su saliva.
for de har løst sine tøiler og ydmyket mig, og bislet har de kastet av for mine øine.
Porque Dios desató mi cuerda, y me afligió, Por eso se desenfrenaron delante de mi rostro.
Ved min høire side reiser deres yngel sig; mine føtter støter de bort og legger sine ulykkesveier mot mig.
Á la mano derecha se levantaron los jóvenes; Empujaron mis pies, Y sentaron contra mí las vías de su ruina.
De bryter op min sti, de gjør hvad de kan for å ødelegge mig, de som selv ingen hjelper har.
Mi senda desbarataron, Aprovecháronse de mi quebrantamiento, Contra los cuales no hubo ayudador.
Som gjennem en vid revne kommer de; gjennem nedstyrtende murer velter de sig frem.
Vinieron como por portillo ancho, Revolviéronse á mi calamidad.
Redsler har vendt sig mot mig, som stormen forfølger de min ære, og som en sky er min velferd faret bort.
Hanse revuelto turbaciones sobre mí; Combatieron como viento mi alma, Y mi salud pasó como nube
Og nu utøser min sjel sig i mig; trengsels dager holder mig fast.
Y ahora mi alma está derramada en mí; Días de aflicción me han aprehendido.
Natten gjennemborer mine ben, så de faller av, og min verk og pine hviler ikke.
De noche taladra sobre mí mis huesos, Y mis pulsos no reposan.
Ved Guds store kraft er det blitt slik med mig at min klædning ikke er til å kjenne igjen; den henger tett omkring mig som kraven på min underkjortel.
Con la grande copia de materia mi vestidura está demudada; Cíñeme como el cuello de mi túnica.
Han har kastet mig ut i skarnet, så jeg er blitt lik støv og aske.
Derribóme en el lodo, Y soy semejante al polvo y á la ceniza.
Jeg skriker til dig, men du svarer mig ikke; jeg står der, og du bare ser på mig.
Clamo á ti, y no me oyes; Preséntome, y no me atiendes.
Du er blitt grusom mot mig, med din sterke hånd forfølger du mig.
Haste tornado cruel para mí: Con la fortaleza de tu mano me amenazas.
Du løfter mig op i stormen, du lar mig fare avsted, og du lar mig forgå i dens brak;
Levantásteme, é hicísteme cabalgar sobre el viento, Y disolviste mi sustancia.
for jeg vet at du fører mig til døden, til den bolig hvor alt levende samles.
Porque yo conozco que me reduces á la muerte; Y á la casa determinada á todo viviente.
Dog, rekker ikke mennesket ut sin hånd når alt synker i grus? Skriker han ikke om hjelp når han er kommet i ulykke?
Mas él no extenderá la mano contra el sepulcro; ¿Clamarán los sepultados cuando él los quebrantare?
Gråt jeg ikke selv over den som hadde hårde dager? Sørget ikke min sjel over den fattige?
¿No lloré yo al afligido? Y mi alma ¿no se entristeció sobre el menesteroso?
For jeg ventet godt, men det kom ondt; jeg håpet på lys, men det kom mørke.
Cuando esperaba yo el bien, entonces vino el mal; Y cuando esperaba luz, la oscuridad vino.
Mine innvoller koker og er ikke stille; trengsels dager er kommet over mig.
Mis entrañas hierven, y no reposan; Días de aflicción me han sobrecogido.
Sort går jeg omkring, men ikke av solens hete; midt iblandt folk reiser jeg mig og roper om hjelp.
Denegrido ando, y no por el sol: Levantádome he en la congregación, y clamado.
Jeg er blitt en bror av sjakaler og en stallbror av strutser.
He venido á ser hermano de los dragones, Y compañero de los búhos.
Min hud er sort og faller av mig, og mine ben er brent av hete.
Mi piel está denegrida sobre mí, Y mis huesos se secaron con ardentía.
Og min citar er blitt til sorg, og min fløite til gråt og klage.
Y hase tornado mi arpa en luto, Y mi órgano en voz de lamentadores.