Job 24

Hvorfor lar den Allmektige aldri sine straffetider komme? Og hvorfor får de som kjenner ham, ikke se hans dager?
PUESTO que no son ocultos los tiempos al Todopoderoso, ¿Por qué los que le conocen no ven sus días?
Folk flytter grenseskjell; de raner fe og fører det på beite.
Traspasan los términos, Roban los ganados, y apaciéntanlos.
Farløses asen driver de bort; enkens okse tar de i pant.
Llévanse el asno de los huérfanos; Prenden el buey de la viuda.
Fattigfolk trenger de ut av veien; alle de saktmodige i landet må skjule sig.
Hacen apartar del camino á los menesterosos: Y todos los pobres de la tierra se esconden.
Ja, som villesler i ørkenen går de ut til sin gjerning og leter efter føde; ødemarken gir dem brød til barna.
He aquí, como asnos monteses en el desierto, Salen á su obra madrugando para robar; El desierto es mantenimiento de sus hijos.
På marken høster de den ugudeliges fôr, og i hans vingård holder de efterhøst.
En el campo siegan su pasto, Y los impíos vendimian la viña ajena.
Nakne overnatter de uten klær og uten dekke i kulden.
Al desnudo hacen dormir sin ropa, Y que en el frío no tenga cobertura.
Av skyllregnet på fjellet blir de våte, og fordi de ikke har noget annet ly, trykker de sig inn til berget.
Con las avenidas de los montes se mojan, Y abrazan las peñas sin tener abrigo.
Den farløse rives bort fra mors bryst, og armingens klær blir tatt som pant.
Quitan el pecho á los huérfanos, Y de sobre el pobre toman la prenda.
Nakne går de, uten klær, og sultne bærer de kornbånd.
Al desnudo hacen andar sin vestido, Y á los hambrientos quitan los hacecillos.
Mellem de ugudeliges murer perser de olje; de treder vinpersene og tørster.
De dentro de sus paredes exprimen el aceite, Pisan los lagares, y mueren de sed.
Fra byen lyder døendes stønn, og de hårdt sårede skriker om hjelp; men Gud enser ikke slik urett.
De la ciudad gimen los hombres, Y claman las almas de los heridos de muerte: Mas Dios no puso estorbo.
Andre er fiender av lyset; de kjenner ikke dets veier og holder sig ikke på dets stier.
Ellos son los que, rebeldes á la luz, Nunca conocieron sus caminos, Ni estuvieron en sus veredas.
Før dag står morderen op, slår ihjel den som er arm og fattig, og om natten er han som tyven.
Á la luz se levanta el matador, mata al pobre y al necesitado, Y de noche es como ladrón.
Horkarlens øie speider efter skumringen; han sier: Intet øie ser mig, og han dekker sitt ansikt til.
El ojo del adúltero está aguardando la noche, Diciendo: No me verá nadie: Y esconde su rostro.
I mørket bryter de inn i husene, om dagen lukker de sig inne; lyset vil de ikke vite av.
En las tinieblas minan las casas, Que de día para sí señalaron; No conocen la luz.
For nattens mørke er morgen for dem alle; de er velkjente med nattemørkets redsler.
Porque la mañana es á todos ellos como sombra de muerte; Si son conocidos, terrores de sombra de muerte los toman.
Hastig rives de med av strømmen; forbannet blir deres arvedel i landet; de ferdes ikke mere på veien til vingårdene.
Son instables más que la superficie de las aguas; Su porción es maldita en la tierra; No andarán por el camino de las viñas.
Tørke og hete sluker snevann, dødsriket dem som synder.
La sequía y el calor arrebatan las aguas de la nieve; Y el sepulcro á los pecadores.
Hans mors liv glemmer ham, makken fortærer ham med lyst, ingen minnes ham mere, og ondskapen blir som et splintret tre.
Olvidaráse de ellos el seno materno; de ellos sentirán los gusanos dulzura; Nunca más habrá de ellos memoria, Y como un árbol serán los impíos quebrantados.
Slik går det med den som har plyndret den ufruktbare, som ikke fødte, og aldri har gjort godt mot enker.
Á la mujer estéril que no paría, afligió; Y á la viuda nunca hizo bien.
Men Gud opholder voldsmennene lenge med sin kraft; de reiser sig igjen, skjønt de mistvilte om livet.
Mas á los fuertes adelantó con su poder: Levantóse, y no se da por segura la vida.
Han lar dem leve i trygghet og støtter dem; hans øine våker over deres veier.
Le dieron á crédito, y se afirmó: Sus ojos están sobre los caminos de ellos.
De stiger høit; en liten stund, så er de ikke mere; de segner og dør som alle andre, og som aks-toppen skjæres de av.
Fueron ensalzados por un poco, mas desaparecen, Y son abatidos como cada cual: serán encerrados, Y cortados como cabezas de espigas.
Og er det nu ikke så, hvem gjør mig da til løgner og mitt ord til intet?
Y si no, ¿quién me desmentirá ahora, Ó reducirá á nada mis palabras?