Min sjel lenges, ja vansmekter av lengsel efter Herrens forgårder; mitt hjerte og mitt kjød roper med fryd til den levende Gud.
Pînă şi pasărea îşi găseşte o casă acolo, şi rîndunica un cuib unde îşi pune puii... Ah! altarele Tale, Doamne al oştirilor, Împăratul meu şi Dumnezeul meu!
Gud, vårt skjold, se til og sku din salvedes åsyn!
Căci mai mult face o zi în curţile Tale de cît o mie în altă parte; eu vreau mai bine să stau în pragul Casei Dumnezeului meu, decît să locuiesc în corturile răutăţii!
For Gud Herren er sol og skjold, Herren gir nåde og ære; han nekter ikke dem noget godt som vandrer i uskyld. Herre, hærskarenes Gud, salig er det menneske som setter sin lit til dig.
Doamne al oştirilor, ferice de omul care se încrede în Tine!