Psalms 142

En læresalme av David, da han var i hulen, en bønn.

(O cîntare a lui David. O rugăciune făcută cînd era în peşteră.) Cu glasul meu strig către Domnul, cu glasul meu mă rog către Domnul.

Med min røst roper jeg til Herren, med min røst beder jeg inderlig til Herren.

Îmi vărs necazul înaintea Lui, şi-mi povestesc strîmtorarea înaintea Lui.

Jeg utøser min sorg for hans åsyn, jeg gir min nød til kjenne for hans åsyn.

Cînd îmi este mîhnit duhul în mine, Tu îmi cunoşti cărarea. Pe drumul pe care umblu, mi-au întins o cursă.

Når min ånd vansmekter i mig, kjenner dog du min sti; på den vei jeg skal vandre, har de lagt skjulte snarer for mig.

Aruncă-Ţi ochii la dreapta, şi priveşte! Nimeni nu mă mai cunoaşte, orice scăpare este pierdută pentru mine, nimănui nu -i pasă de sufletul meu.

Sku til min høire side og se! Det er ikke nogen som kjennes ved mig; all tilflukt er borte for mig, det er ikke nogen som spør efter min sjel.

Doamne, către Tine strig, şi zic: ,,Tu eşti scăparea mea, partea mea de moştenire pe pămîntul celor vii.``

Jeg roper til dig, Herre! Jeg sier: Du er min tilflukt, min del i de levendes land.

Ia aminte la strigătele mele, căci sînt nenorocit de tot. Izbăveşte-mă de cei ce mă prigonesc, căci sînt mai tari decît mine.

Gi akt på mitt klagerop, for jeg er blitt såre elendig! Fri mig fra mine forfølgere, for de er mig for sterke! Før min sjel ut av fengslet, så jeg kan love ditt navn! De rettferdige skal samle sig omkring mig, når du gjør vel imot mig.

Scoate-mi sufletul din temniţă, ca să laud Numele Tău! Cei neprihăniţi vor veni să mă înconjoare, cînd îmi vei face bine.