Job 7

Er ikke et menneskes liv på jorden en krigstjeneste, og hans dager som en dagarbeiders dager?

Soarta omului pe pămînt este ca a unui ostaş, şi zilele lui sînt ca ale unui muncitor cu ziua.

Lik en træl som higer efter skygge, og lik en dagarbeider som venter på sin lønn,

Cum suspină robul după umbră, cum îşi aşteaptă muncitorul plata,

således har jeg fått i eie måneder fulle av nød, og møiefulle netter er falt i min lodd.

aşa am eu parte de luni de durere, şi partea mea sînt nopţi de suferinţă.

Når jeg legger mig, da sier jeg: Når skal jeg stå op? Og lang blir aftenen, og jeg blir trett av å kaste mig hit og dit inntil morgenlysningen.

Mă culc, şi zic: ,Cînd mă voi scula? Cînd se va sfîrşi noaptea?` Şi mă satur de frămîntări pînă în revărsatul zorilor.

Mitt kjøtt er klædd med makk og med skorper som av jord; min hud skrukner og brister.

Trupul mi se acopere cu viermi şi cu o coajă pămîntoasă, pielea-mi crapă şi se desface.

Mine dager farer hurtigere avsted enn en veverskyttel, og de svinner bort uten håp.

Zilele mele sboară mai iuţi decît suveica ţesătorului, se duc şi nu mai am nicio nădejde!

Kom i hu at mitt liv er et pust! Aldri mere skal mitt øie se noget godt.

Adu-Ţi aminte, Dumnezeule, că viaţa mea este doar o suflare! Ochii mei nu vor mai vedea fericirea.

Den som nu ser mig, skal ikke mere få øie på mig; når dine øine søker efter mig, er jeg ikke mere.

Ochiul, care mă priveşte, nu mă va mai privi; ochiul tău mă va căuta, şi nu voi mai fi.

En sky blir borte og farer avsted; således er det med den som farer ned til dødsriket - han stiger ikke op derfra,

Cum se risipeşte norul şi trece, aşa nu se va mai ridica celce se pogoară în Locuinţa morţilor!

han vender ikke mere tilbake til sitt hus, og hans sted kjenner ham ikke lenger.

Nu se va mai întoarce în casa lui, şi nu-şi va mai cunoaşte locul în care locuia.

Så vil da heller ikke jeg legge bånd på min munn; jeg vil tale i min ånds trengsel, jeg vil klage i min sjels bitre smerte.

De aceea nu-mi voi ţinea gura, ci voi vorbi în neliniştea inimii mele, mă voi tîngui în amărăciunea sufletului meu.

Er jeg et hav eller et havuhyre, siden du setter vakt over mig?

Oare o mare sînt eu, sau un balaur de mare, de-ai pus strajă în jurul meu?

Når jeg sier: Min seng skal trøste mig, mitt leie skal hjelpe mig å bære min sorg,

Cînd zic: ,Patul mă va uşura, culcuşul îmi va alina durerile,`

da skremmer du mig med drømmer og forferder mig med syner.

atunci mă înspăimînţi prin visuri, mă îngrozeşti prin vedenii.

Derfor foretrekker min sjel å kveles - heller døden enn disse avmagrede ben!

Ah! aş vrea mai bine gîtuirea, mai bine moartea decît aceste oase!

Jeg er kjed av dette; jeg lever ikke evindelig; la mig være, for mine dager er et pust.

Le dispreţuiesc!... nu voi trăi în veci... Lasă-mă, căci doar o suflare mi -i viaţa!

Hvad er et menneske, at du gir så meget akt på ham og retter dine tanker på ham,

Ce este omul, ca să-Ţi pese atît de mult de el, ca să iei seama la el,

at du opsøker ham hver morgen og prøver ham hvert øieblikk?

să -l cercetezi în toate dimineţile, şi să -l încerci în toate clipele?

Hvor lenge skal det vare før du vender dine øine bort fra mig? Vil du ikke slippe mig til jeg får svelget mitt spytt?

Cînd vei înceta odată să mă priveşti? Cînd îmi vei da răgaz să-mi înghit scuipatul?

Har jeg syndet, hvad ondt gjorde jeg da mot dig, du menneskevokter? Hvorfor har du gjort mig til skive for dig, så jeg er mig selv til byrde?

Dacă am păcătuit, ce pot să-Ţi fac, Păzitorul oamenilor? Pentruce m'ai pus ţintă săgeţilor Tale, de am ajuns o povară chiar pentru mine însumi?

Og hvorfor tilgir du ikke min brøde og forlater mig min misgjerning? For nu må jeg legge mig i støvet; når du søker mig, er jeg ikke mere.

Pentruce nu-mi ierţi păcatul, şi pentruce nu-mi uiţi fărădelegea? Căci voi adormi în ţărînă, şi cînd mă vei căuta, nu voi mai fi!``