Job 24

Hvorfor lar den Allmektige aldri sine straffetider komme? Og hvorfor får de som kjenner ham, ikke se hans dager?

Pentruce nu păzeşte Cel Atotputernic vremurile de judecată, şi dece nu văd ceice -L cunosc zilele Lui de pedeapsă?

Folk flytter grenseskjell; de raner fe og fører det på beite.

Sînt unii cari mută hotarele, fură turmele, şi le pasc;

Farløses asen driver de bort; enkens okse tar de i pant.

iau măgarul orfanului, iau zălog vaca văduvei;

Fattigfolk trenger de ut av veien; alle de saktmodige i landet må skjule sig.

îmbrîncesc din drum pe cei lipsiţi, silesc pe toţi nenorociţii din ţară să se ascundă.

Ja, som villesler i ørkenen går de ut til sin gjerning og leter efter føde; ødemarken gir dem brød til barna.

Şi aceştia, ca măgarii sălbatici din pustie, ies dimineaţa la lucru să caute hrană, şi în pustie trebuie să caute pînea pentru copiii lor.

På marken høster de den ugudeliges fôr, og i hans vingård holder de efterhøst.

Taie nutreţul care a mai rămas pe cîmp, culeg ciorchinele rămase pe urma culegătorilor în via celui nelegiuit.

Nakne overnatter de uten klær og uten dekke i kulden.

Îi apucă noaptea în umezeală, fără îmbrăcăminte, fără învelitoare împotriva frigului.

Av skyllregnet på fjellet blir de våte, og fordi de ikke har noget annet ly, trykker de sig inn til berget.

Îi pătrunde ploaia munţilor, şi, neavînd alt adăpost, se ghemuiesc lîngă stînci.

Den farløse rives bort fra mors bryst, og armingens klær blir tatt som pant.

Aceia smulg pe orfan dela ţîţă, iau zălog tot ce are săracul.

Nakne går de, uten klær, og sultne bærer de kornbånd.

Şi săracii umblă goi de tot, fără îmbrăcăminte, strîng snopii şi -s flămînzi;

Mellem de ugudeliges murer perser de olje; de treder vinpersene og tørster.

în grădinile nelegiuitului ei fac untdelemn, calcă teascul, şi le este sete;

Fra byen lyder døendes stønn, og de hårdt sårede skriker om hjelp; men Gud enser ikke slik urett.

în cetăţi se aud vaietele celor ce mor, sufletul celor răniţi strigă... Şi Dumnezeu nu ia seama la aceste mişelii!

Andre er fiender av lyset; de kjenner ikke dets veier og holder sig ikke på dets stier.

Alţii sînt vrăjmaşi ai luminii, nu cunosc căile ei, nu umblă pe cărările ei.

Før dag står morderen op, slår ihjel den som er arm og fattig, og om natten er han som tyven.

Ucigaşul se scoală în revărsatul zorilor, ucide pe cel sărac şi lipsit, şi noaptea fură.

Horkarlens øie speider efter skumringen; han sier: Intet øie ser mig, og han dekker sitt ansikt til.

Ochiul preacurvarului pîndeşte amurgul: ,Nimeni nu mă va vedea,` zice el, şi îşi pune o măhramă pe faţă.

I mørket bryter de inn i husene, om dagen lukker de sig inne; lyset vil de ikke vite av.

Noaptea sparg casele, ziua stau închişi; se tem de lumină.

For nattens mørke er morgen for dem alle; de er velkjente med nattemørkets redsler.

Pentru ei, dimineaţa este umbra morţii, şi cînd o văd, simt toate spaimele morţii.

Hastig rives de med av strømmen; forbannet blir deres arvedel i landet; de ferdes ikke mere på veien til vingårdene.

Dar nelegiuitul alunecă uşor pe faţa apelor, pe pămînt n'are decît o parte blestemată, şi niciodată n'apucă pe drumul celor vii!

Tørke og hete sluker snevann, dødsriket dem som synder.

Cum sorb seceta şi căldura apele zăpezii, aşa înghite locuinţa morţilor pe cei ce păcătuiesc.

Hans mors liv glemmer ham, makken fortærer ham med lyst, ingen minnes ham mere, og ondskapen blir som et splintret tre.

Pîntecele mamei îl uită, viermii se ospătează cu el, nimeni nu-şi mai aduce aminte de el! Nelegiuitul este sfărîmat ca un copac,

Slik går det med den som har plyndret den ufruktbare, som ikke fødte, og aldri har gjort godt mot enker.

el, care pradă pe femeia stearpă şi fără copii, el care nu face nici un bine văduvei!...

Men Gud opholder voldsmennene lenge med sin kraft; de reiser sig igjen, skjønt de mistvilte om livet.

Şi totuş, Dumnezeu prin puterea Lui lungeşte zilele celor sîlnici, şi iată -i în picioare cînd nu mai trăgeau nădejde de viaţă;

Han lar dem leve i trygghet og støtter dem; hans øine våker over deres veier.

El le dă linişte şi încredere, are privirile îndreptate spre căile lor.

De stiger høit; en liten stund, så er de ikke mere; de segner og dør som alle andre, og som aks-toppen skjæres de av.

S'au ridicat; şi într'o clipă nu mai sînt, cad, mor ca toţi oamenii, sînt tăiaţi ca spicele coapte.

Og er det nu ikke så, hvem gjør mig da til løgner og mitt ord til intet?

Nu este aşa? Cine mă va dovedi de minciună, cine-mi va nimici cuvintele mele?``