Job 30

Men nu ler de av mig, de som er yngre av år enn jeg, hvis fedre jeg aktet så ringe at jeg ikke vilde sette dem blandt mine fehunder.

Mas agora zombam de mim os de menos idade do que eu, cujos pais teria eu desdenhado de pôr com os cães do meu rebanho.

Hvad hjelp kunde jeg også ha av dem, de som har mistet all manndomskraft?

Pois de que me serviria a força das suas mãos, homens nos quais já pereceu o vigor?

De er uttæret av nød og sult; de gnager på den tørre mo, som allerede igår var ørk og øde;

De míngua e fome emagrecem; andam roendo pelo deserto, lugar de ruínas e desolação.

de plukker melde innunder buskene, og gyvelbuskens røtter er deres brød.

Apanham malvas junto aos arbustos, e o seu mantimento são as raízes dos zimbros.

Fra menneskenes samfund jages de ut; folk roper efter dem som efter tyver.

São expulsos do meio dos homens, que gritam atrás deles, como atrás de um ladrão.

I fryktelige kløfter må de bo, i huler i jord og berg.

Têm que habitar nos desfiladeiros sombrios, nas cavernas da terra e dos penhascos.

Mellem buskene skriker de, i neslekratt samler de sig,

Bramam entre os arbustos, ajuntam-se debaixo das urtigas.

barn av dårer og æreløse folk, pisket ut av landet.

São filhos de insensatos, filhos de gente sem nome; da terra foram enxotados.

Og nu er jeg blitt til en spottesang og et ordsprog for dem.

Mas agora vim a ser a sua canção, e lhes sirvo de provérbio.

De avskyr mig, holder sig langt borte fra mig, og mitt ansikt sparer de ikke for spytt;

Eles me abominam, afastam-se de mim, e no meu rosto não se privam de cuspir.

for de har løst sine tøiler og ydmyket mig, og bislet har de kastet av for mine øine.

Porquanto Deus desatou a minha corda e me humilhou, eles sacudiram de si o freio perante o meu rosto.

Ved min høire side reiser deres yngel sig; mine føtter støter de bort og legger sine ulykkesveier mot mig.

ë direita levanta-se gente vil; empurram os meus pés, e contra mim erigem os seus caminhos de destruição.

De bryter op min sti, de gjør hvad de kan for å ødelegge mig, de som selv ingen hjelper har.

Estragam a minha vereda, promovem a minha calamidade; não há quem os detenha.

Som gjennem en vid revne kommer de; gjennem nedstyrtende murer velter de sig frem.

Vêm como por uma grande brecha, por entre as ruínas se precipitam.

Redsler har vendt sig mot mig, som stormen forfølger de min ære, og som en sky er min velferd faret bort.

Sobrevieram-me pavores; é perseguida a minha honra como pelo vento; e como nuvem passou a minha felicidade.

Og nu utøser min sjel sig i mig; trengsels dager holder mig fast.

E agora dentro de mim se derrama a minha alma; os dias da aflição se apoderaram de mim.

Natten gjennemborer mine ben, så de faller av, og min verk og pine hviler ikke.

De noite me são traspassados os ossos, e o mal que me corrói não descansa.

Ved Guds store kraft er det blitt slik med mig at min klædning ikke er til å kjenne igjen; den henger tett omkring mig som kraven på min underkjortel.

Pela violência do mal está desfigurada a minha veste; como a gola da minha túnica, me aperta.

Han har kastet mig ut i skarnet, så jeg er blitt lik støv og aske.

Ele me lançou na lama, e fiquei semelhante ao pó e à cinza.

Jeg skriker til dig, men du svarer mig ikke; jeg står der, og du bare ser på mig.

Clamo a ti, e não me respondes; ponho-me em pé, e não atentas para mim.

Du er blitt grusom mot mig, med din sterke hånd forfølger du mig.

Tornas-te cruel para comigo; com a força da tua mão me persegues.

Du løfter mig op i stormen, du lar mig fare avsted, og du lar mig forgå i dens brak;

Levantas-me sobre o vento, fazes-me cavalgar sobre ele, e dissolves-me na tempestade.

for jeg vet at du fører mig til døden, til den bolig hvor alt levende samles.

Pois eu sei que me levarás à morte, e à casa do ajuntamento destinada a todos os viventes.

Dog, rekker ikke mennesket ut sin hånd når alt synker i grus? Skriker han ikke om hjelp når han er kommet i ulykke?

Contudo não estende a mão quem está a cair? Ou não clama por socorro na sua calamidade?

Gråt jeg ikke selv over den som hadde hårde dager? Sørget ikke min sjel over den fattige?

Não chorava eu sobre aquele que estava aflito? Ou não se angustiava a minha alma pelo necessitado?

For jeg ventet godt, men det kom ondt; jeg håpet på lys, men det kom mørke.

Todavia aguardando eu o bem, eis que me veio o mal, e esperando eu a luz, veio a escuridão.

Mine innvoller koker og er ikke stille; trengsels dager er kommet over mig.

As minhas entranhas fervem e não descansam; os dias da aflição me surpreenderam.

Sort går jeg omkring, men ikke av solens hete; midt iblandt folk reiser jeg mig og roper om hjelp.

Denegrido ando, mas não do sol; levanto-me na congregação, e clamo por socorro.

Jeg er blitt en bror av sjakaler og en stallbror av strutser.

Tornei-me irmão dos chacais, e companheiro dos avestruzes.

Min hud er sort og faller av mig, og mine ben er brent av hete.

A minha pele enegrece e se me cai, e os meus ossos estão queimados do calor.

Og min citar er blitt til sorg, og min fløite til gråt og klage.

Pelo que se tornou em pranto a minha harpa, e a minha flauta em voz dos que choram.