Job 29

Og Job blev ved å fremføre sin visdomstale og sa:

E prosseguindo Jó no seu discurso, disse:

Å, om jeg hadde det som i fordums måneder, som i de dager da Gud vernet om mig,

Ah! Quem me dera ser como eu fui nos meses do passado, como nos dias em que Deus me guardava;

da hans lampe skinte over mitt hode, da jeg ved hans lys vandret gjennem mørket,

quando a sua lâmpada luzia sobre o minha cabeça, e eu com a sua luz caminhava através das trevas;

slik som jeg hadde det i min modne manndoms dager, da Guds vennskap hvilte over mitt telt,

como era nos dias do meu vigor, quando o íntimo favor de Deus estava sobre a minha tenda;

da den Allmektige ennu var med mig, og jeg hadde mine barn omkring mig,

quando o Todo-Poderoso ainda estava comigo, e os meus filhos em redor de mim;

da mine føtter badet sig i melk, og berget ved mitt hus lot bekker av olje strømme frem!

quando os meus passos eram banhados em leite, e a rocha me deitava ribeiros de azeite!

Når jeg gikk op til porten i byen og inntok mitt sete på torvet,

Quando eu saía para a porta da cidade, e na praça preparava a minha cadeira,

da drog de unge sig unda ved synet av mig, og de gråhårede reiste sig og blev stående;

os moços me viam e se escondiam, e os idosos se levantavam e se punham em pé;

høvdinger lot være å tale og la hånden på sin munn;

os príncipes continham as suas palavras, e punham a mão sobre a sua boca;

de fornemme tidde stille, og deres tunge blev hengende ved ganen.

a voz dos nobres emudecia, e a língua se lhes pegava ao paladar.

Enhver som hørte om mig, priste mig lykkelig, og hver den som så mig, gav mig lovord.

Pois, ouvindo-me algum ouvido, me tinha por bem-aventurado; e vendo-me algum olho, dava testemunho de mim;

For jeg berget armingen som ropte om hjelp, og den farløse som ingen hjelper hadde.

porque eu livrava o miserável que clamava, e o órfão que não tinha quem o socorresse.

Den som var sin undergang nær, velsignet mig, og enkens hjerte fikk jeg til å juble.

A bênção do que estava a perecer vinha sobre mim, e eu fazia rejubilar-se o coração da viúva.

Jeg klædde mig i rettferdighet, og den opslo sin bolig i mig; rettsinn bar jeg som kappe og hue.

Vestia-me da retidão, e ela se vestia de mim; como manto e diadema era a minha justiça.

Øine var jeg for den blinde, og føtter var jeg for den halte.

Fazia-me olhos para o cego, e pés para o coxo;

En far var jeg for de fattige, og ukjente folks sak gransket jeg.

dos necessitados era pai, e a causa do que me era desconhecido examinava com diligência.

Jeg knuste den urettferdiges kjever og rev byttet bort fra hans tenner.

E quebrava os caninos do perverso, e arrancava-lhe a presa dentre os dentes.

Jeg tenkte da: I mitt rede skal jeg få dø, og mine dager skal bli tallrike som sand.

Então dizia eu: No meu ninho expirarei, e multiplicarei os meus dias como a areia;

Min rot skal ligge åpen for vann, og nattens dugg skal falle på mine grener.

as minhas raízes se estendem até as águas, e o orvalho fica a noite toda sobre os meus ramos;

Min ære blir alltid ny, og min bue forynges i min hånd.

a minha honra se renova em mim, e o meu arco se revigora na minha mão.

Mig hørte de på, de ventet og lyttet i taushet til mitt råd.

A mim me ouviam e esperavam, e em silêncio atendiam ao meu conselho.

Når jeg hadde talt, tok de ikke til orde igjen, og min tale dryppet ned over dem.

Depois de eu falar, nada replicavam, e minha palavra destilava sobre eles;

De ventet på min tale som på regn, de åpnet sin munn som for vårregn.

esperavam-me como à chuva; e abriam a sua boca como à chuva tardia.

Når de var motløse, smilte jeg til dem, og mitt åsyns lys kunde de ikke formørke.

Eu lhes sorria quando não tinham confiança; e não desprezavam a luz do meu rosto;

Fikk jeg lyst til å gå til dem, da satt jeg der som høvding og tronte som en konge i sin krigerskare, lik en som trøster de sørgende.

eu lhes escolhia o caminho, assentava-me como chefe, e habitava como rei entre as suas tropas, como aquele que consola os aflitos.