Psalms 142

En læresalme av David, da han var i hulen, en bønn.

I cried unto the LORD with my voice; with my voice unto the LORD did I make my supplication.

Med min røst roper jeg til Herren, med min røst beder jeg inderlig til Herren.

I poured out my complaint before him; I shewed before him my trouble.

Jeg utøser min sorg for hans åsyn, jeg gir min nød til kjenne for hans åsyn.

When my spirit was overwhelmed within me, then thou knewest my path. In the way wherein I walked have they privily laid a snare for me.

Når min ånd vansmekter i mig, kjenner dog du min sti; på den vei jeg skal vandre, har de lagt skjulte snarer for mig.

I looked on my right hand, and beheld, but there was no man that would know me: refuge failed me; no man cared for my soul.

Sku til min høire side og se! Det er ikke nogen som kjennes ved mig; all tilflukt er borte for mig, det er ikke nogen som spør efter min sjel.

I cried unto thee, O LORD: I said, Thou art my refuge and my portion in the land of the living.

Jeg roper til dig, Herre! Jeg sier: Du er min tilflukt, min del i de levendes land.

Attend unto my cry; for I am brought very low: deliver me from my persecutors; for they are stronger than I.

Gi akt på mitt klagerop, for jeg er blitt såre elendig! Fri mig fra mine forfølgere, for de er mig for sterke! Før min sjel ut av fengslet, så jeg kan love ditt navn! De rettferdige skal samle sig omkring mig, når du gjør vel imot mig.

Bring my soul out of prison, that I may praise thy name: the righteous shall compass me about; for thou shalt deal bountifully with me.