Job 41

Ingen er så djerv at han tør tirre den; hvem tør da sette sig op imot mig?
Canst thou draw out leviathan with an hook? or his tongue with a cord which thou lettest down?
Hvem gav mig noget først, så jeg skulde gi ham vederlag? Alt under himmelen hører mig til.
Canst thou put an hook into his nose? or bore his jaw through with a thorn?
Jeg vil ikke tie om dens lemmer, om dens store styrke og dens fagre bygning.
Will he make many supplications unto thee? will he speak soft words unto thee?
Hvem har dradd dens klædning av? Hvem tør komme innenfor dens dobbelte rad av tenner?
Will he make a covenant with thee? wilt thou take him for a servant for ever?
Hvem har åpnet dens kjevers dør? Rundt om dens tenner er redsel.
Wilt thou play with him as with a bird? or wilt thou bind him for thy maidens?
Stolte er skjoldenes rader; hvert av dem er tillukket som med et fast segl.
Shall the companions make a banquet of him? shall they part him among the merchants?
De ligger tett innpå hverandre, og ingen luft trenger inn imellem dem.
Canst thou fill his skin with barbed irons? or his head with fish spears?
Det ene skjold henger fast ved det andre; de griper inn i hverandre og skilles ikke at.
Lay thine hand upon him, remember the battle, do no more.
Når den nyser, stråler det frem lys, og dens øine er som morgenrødens øielokk.
Behold, the hope of him is in vain: shall not one be cast down even at the sight of him?
Bluss farer ut av dens gap, gnister spruter frem.
None is so fierce that dare stir him up: who then is able to stand before me?
Fra dens nesebor kommer røk som av en gryte som koker over siv.
Who hath prevented me, that I should repay him? whatsoever is under the whole heaven is mine.
Dens ånde tender kull i brand, og luer går ut av dens gap.
I will not conceal his parts, nor his power, nor his comely proportion.
På dens hals har styrken sin bolig, og angsten springer foran den.
Who can discover the face of his garment? or who can come to him with his double bridle?
Dens doglapper sitter fast; de er som støpt på den og rører sig ikke.
Who can open the doors of his face? his teeth are terrible round about.
Dens hjerte er fast som sten, fast som den underste kvernsten.
His scales are his pride, shut up together as with a close seal.
Når den hever sig, gruer helter; av redsel mister de sans og samling.
One is so near to another, that no air can come between them.
Rammes den med sverd, så biter det ikke på den, heller ikke lanse, pil eller kastespyd.
They are joined one to another, they stick together, that they cannot be sundered.
Den akter jern som strå, kobber som ormstukket tre.
By his neesings a light doth shine, and his eyes are like the eyelids of the morning.
Buens sønn jager den ikke på flukt; slyngens stener blir som halm for den.
Out of his mouth go burning lamps, and sparks of fire leap out.
Stridsklubber aktes som halm, og den ler av det susende spyd.
Out of his nostrils goeth smoke, as out of a seething pot or caldron.
På dens buk sitter skarpe skår, den gjør spor i dyndet som efter en treskeslede.
His breath kindleth coals, and a flame goeth out of his mouth.
Den får dypet til å koke som en gryte; den får havet til å skumme som en salvekokers kjele.
In his neck remaineth strength, and sorrow is turned into joy before him.
Efter den lyser dens sti; dypet synes å ha sølvhår.
The flakes of his flesh are joined together: they are firm in themselves; they cannot be moved.
Det er intet på jorden som er herre over den; den er skapt til ikke å reddes.
His heart is as firm as a stone; yea, as hard as a piece of the nether millstone.
Alt som er høit, ser den i øiet; den er en konge over alle stolte dyr.
When he raiseth up himself, the mighty are afraid: by reason of breakings they purify themselves.
The sword of him that layeth at him cannot hold: the spear, the dart, nor the habergeon.
He esteemeth iron as straw, and brass as rotten wood.
The arrow cannot make him flee: slingstones are turned with him into stubble.
Darts are counted as stubble: he laugheth at the shaking of a spear.
Sharp stones are under him: he spreadeth sharp pointed things upon the mire.
He maketh the deep to boil like a pot: he maketh the sea like a pot of ointment.
He maketh a path to shine after him; one would think the deep to be hoary.
Upon earth there is not his like, who is made without fear.
He beholdeth all high things: he is a king over all the children of pride.