Job 7

Er ikke et menneskes liv på jorden en krigstjeneste, og hans dager som en dagarbeiders dager?

La vita dell’uomo sulla terra è una milizia; i giorni suoi son simili ai giorni d’un operaio.

Lik en træl som higer efter skygge, og lik en dagarbeider som venter på sin lønn,

Come lo schiavo anela l’ombra e come l’operaio aspetta il suo salario,

således har jeg fått i eie måneder fulle av nød, og møiefulle netter er falt i min lodd.

così a me toccan mesi di sciagura, e mi sono assegnate notti di dolore.

Når jeg legger mig, da sier jeg: Når skal jeg stå op? Og lang blir aftenen, og jeg blir trett av å kaste mig hit og dit inntil morgenlysningen.

Non appena mi corico, dico: "Quando mi leverò?" Ma la notte si prolunga, e mi sazio d’agitazioni infino all’alba.

Mitt kjøtt er klædd med makk og med skorper som av jord; min hud skrukner og brister.

La mia carne è coperta di vermi e di croste terrose, la mia pelle si richiude, poi riprende a suppurare.

Mine dager farer hurtigere avsted enn en veverskyttel, og de svinner bort uten håp.

I miei giorni sen vanno più veloci della spola, si consumano senza speranza.

Kom i hu at mitt liv er et pust! Aldri mere skal mitt øie se noget godt.

Ricordati, che la mia vita e un soffio! L’occhio mio non vedrà più il bene.

Den som nu ser mig, skal ikke mere få øie på mig; når dine øine søker efter mig, er jeg ikke mere.

Lo sguardo di chi ora mi vede non mi potrà più scorgere; gli occhi tuoi mi cercheranno, ma io non sarò più.

En sky blir borte og farer avsted; således er det med den som farer ned til dødsriket - han stiger ikke op derfra,

La nuvola svanisce e si dilegua; così chi scende nel soggiorno de’ morti non ne risalirà;

han vender ikke mere tilbake til sitt hus, og hans sted kjenner ham ikke lenger.

non tornerà più nella sua casa, e il luogo ove stava non lo riconoscerà più.

Så vil da heller ikke jeg legge bånd på min munn; jeg vil tale i min ånds trengsel, jeg vil klage i min sjels bitre smerte.

Io, perciò, non terrò chiusa la bocca; nell’angoscia del mio spirito io parlerò, mi lamenterò nell’amarezza dell’anima mia.

Er jeg et hav eller et havuhyre, siden du setter vakt over mig?

Son io forse il mare o un mostro marino che tu ponga intorno a me una guardia?

Når jeg sier: Min seng skal trøste mig, mitt leie skal hjelpe mig å bære min sorg,

Quando dico: "Il mio letto mi darà sollievo, il mio giaciglio allevierà la mia pena",

da skremmer du mig med drømmer og forferder mig med syner.

tu mi sgomenti con sogni, e mi spaventi con visioni;

Derfor foretrekker min sjel å kveles - heller døden enn disse avmagrede ben!

sicché l’anima mia preferisce soffocare, preferisce a queste ossa la morte.

Jeg er kjed av dette; jeg lever ikke evindelig; la mig være, for mine dager er et pust.

Io mi vo struggendo; non vivrò sempre; deh, lasciami stare; i giorni miei non son che un soffio.

Hvad er et menneske, at du gir så meget akt på ham og retter dine tanker på ham,

Che cosa è l’uomo che tu ne faccia tanto caso, che tu ponga mente ad esso,

at du opsøker ham hver morgen og prøver ham hvert øieblikk?

e lo visiti ogni mattina e lo metta alla prova ad ogni istante?

Hvor lenge skal det vare før du vender dine øine bort fra mig? Vil du ikke slippe mig til jeg får svelget mitt spytt?

Quando cesserai di tener lo sguardo fisso su me? Quando mi darai tempo d’inghiottir la mia saliva?

Har jeg syndet, hvad ondt gjorde jeg da mot dig, du menneskevokter? Hvorfor har du gjort mig til skive for dig, så jeg er mig selv til byrde?

Se ho peccato, che ho fatto a te, o guardiano degli uomini? Perché hai fatto di me il tuo bersaglio? A tal punto che son divenuto un peso a me stesso?

Og hvorfor tilgir du ikke min brøde og forlater mig min misgjerning? For nu må jeg legge mig i støvet; når du søker mig, er jeg ikke mere.

E perché non perdoni le mie trasgressioni e non cancelli la mia iniquità? Poiché presto giacerò nella polvere; e tu mi cercherai, ma io non sarò più".