Job 24

Hvorfor lar den Allmektige aldri sine straffetider komme? Og hvorfor får de som kjenner ham, ikke se hans dager?

Perché non sono dall’Onnipotente fissati dei tempi in cui renda la giustizia? Perché quelli che lo conoscono non veggono quei giorni?

Folk flytter grenseskjell; de raner fe og fører det på beite.

Gli empi spostano i termini, rapiscono greggi e li menano a pascere;

Farløses asen driver de bort; enkens okse tar de i pant.

portano via l’asino dell’orfano, prendono in pegno il bove della vedova;

Fattigfolk trenger de ut av veien; alle de saktmodige i landet må skjule sig.

mandano via dalla strada i bisognosi, i poveri del paese si nascondo tutti insieme.

Ja, som villesler i ørkenen går de ut til sin gjerning og leter efter føde; ødemarken gir dem brød til barna.

Eccoli, che come onàgri del deserto escono al lor lavoro in cerca di cibo; solo il deserto dà pane a’ lor figliuoli.

På marken høster de den ugudeliges fôr, og i hans vingård holder de efterhøst.

Raccolgono nei campi la loro pastura, raspollano nella vigna dell’empio;

Nakne overnatter de uten klær og uten dekke i kulden.

passan la notte ignudi, senza vestito, senza una coperta che li ripari dal freddo.

Av skyllregnet på fjellet blir de våte, og fordi de ikke har noget annet ly, trykker de sig inn til berget.

Bagnati dagli acquazzoni di montagna, per mancanza di rifugio, si stringono alle rocce.

Den farløse rives bort fra mors bryst, og armingens klær blir tatt som pant.

Ce n’è di quelli che strappano dalla mammella l’orfano, che prendono pegni da poveri!

Nakne går de, uten klær, og sultne bærer de kornbånd.

E questi se ne vanno, ignudi, senza vestiti; hanno fame, e portano i covoni.

Mellem de ugudeliges murer perser de olje; de treder vinpersene og tørster.

Fanno l’olio nel recinto dell’empio; calcan l’uva nel tino e patiscon la sete.

Fra byen lyder døendes stønn, og de hårdt sårede skriker om hjelp; men Gud enser ikke slik urett.

Sale dalle città il gemito de’ morenti; l’anima de’ feriti implora aiuto, e Dio non si cura di codeste infamie!

Andre er fiender av lyset; de kjenner ikke dets veier og holder sig ikke på dets stier.

Ve ne son di quelli che si ribellano alla luce, non ne conoscono le vie, non ne battono i sentieri.

Før dag står morderen op, slår ihjel den som er arm og fattig, og om natten er han som tyven.

L’assassino si leva sul far del giorno, e ammazza il meschino e il povero; la notte fa il ladro.

Horkarlens øie speider efter skumringen; han sier: Intet øie ser mig, og han dekker sitt ansikt til.

L’occhio dell’adultero spia il crepuscolo, dicendo: "Nessuno mi vedrà!" e si copre d’un velo la faccia.

I mørket bryter de inn i husene, om dagen lukker de sig inne; lyset vil de ikke vite av.

I ladri, di notte, sfondano le case; di giorno, si tengono rinchiusi; non conoscono la luce.

For nattens mørke er morgen for dem alle; de er velkjente med nattemørkets redsler.

Il mattino è per essi come ombra di morte; appena lo scorgono provano i terrori del buio.

Hastig rives de med av strømmen; forbannet blir deres arvedel i landet; de ferdes ikke mere på veien til vingårdene.

Voi dite: "L’empio è una festuca sulla faccia dell’acque; la sua parte sulla terra è maledetta; non prenderà più la via delle vigne.

Tørke og hete sluker snevann, dødsriket dem som synder.

Come la siccità e il calore assorbon le acque della neve, così il soggiorno de’ morti inghiottisce chi ha peccato.

Hans mors liv glemmer ham, makken fortærer ham med lyst, ingen minnes ham mere, og ondskapen blir som et splintret tre.

Il seno che lo portò l’oblia; i vermi ne fanno il loro pasto delizioso, nessuno più lo ricorda.

Slik går det med den som har plyndret den ufruktbare, som ikke fødte, og aldri har gjort godt mot enker.

L’iniquo sarà troncato come un albero: ei che divorava la sterile, priva di figli, e non faceva del bene alla vedova!"

Men Gud opholder voldsmennene lenge med sin kraft; de reiser sig igjen, skjønt de mistvilte om livet.

Invece, Iddio con la sua forza prolunga i giorni dei prepotenti, i quali risorgono, quand’ormai disperavan della vita.

Han lar dem leve i trygghet og støtter dem; hans øine våker over deres veier.

Dà loro sicurezza, fiducia, e i suoi occhi vegliano sul loro cammino.

De stiger høit; en liten stund, så er de ikke mere; de segner og dør som alle andre, og som aks-toppen skjæres de av.

Salgono in alto, poi scompaiono ad un tratto; cadono, son mietuti come gli altri mortali; son falciati come le spighe del grano maturo.

Og er det nu ikke så, hvem gjør mig da til løgner og mitt ord til intet?

Se così non è, chi mi smentirà, chi annienterà il mio dire?"