Psalms 139

Til sangmesteren; av David; en salme. Herre, du ransaker mig og kjenner mig.
Az éneklőmesternek, Dávid zsoltára. Uram, megvizsgáltál engem, és ismersz.
Enten jeg sitter, eller jeg står op, da vet du det; du forstår min tanke langt fra.
Te ismered ülésemet és felkelésemet, messziről érted gondolatomat.
Min sti og mitt leie gransker du ut, og du kjenner grant alle mine veier.
Járásomra és fekvésemre ügyelsz, minden útamat jól tudod.
For det er ikke et ord på min tunge - se, Herre, du vet det alt sammen.
Mikor még nyelvemen sincs a szó, immár egészen érted azt Uram!
Bakfra og forfra omgir du mig, og du legger din hånd på mig.
Elől és hátul körülzártál engem, és fölöttem tartod kezedet.
Å forstå dette er mig for underlig, det er for høit, jeg makter det ikke.
Csodálatos előttem *e* tudás, magasságos, nem érthetem azt.
Hvor skal jeg gå fra din Ånd, og hvor skal jeg fly fra ditt åsyn?
Hová menjek a te lelked elől és a te orczád elől hova fussak?
Farer jeg op til himmelen så er du der, og vil jeg rede mitt leie i dødsriket, se, da er du der.
Ha a mennybe hágok fel, ott vagy; ha a Seolba vetek ágyat, ott is jelen vagy.
Tar jeg morgenrødens vinger, og vil jeg bo ved havets ytterste grense,
Ha a hajnal szárnyaira kelnék, és a tenger túlsó szélére szállanék:
så fører også der din hånd mig, og din høire hånd holder mig fast.
Ott is a te kezed vezérelne engem, és a te jobbkezed fogna engem.
Og sier jeg: Mørket skjule mig, og lyset omkring mig bli natt -
Ha azt mondom: A sötétség bizonyosan elborít engem és a világosság körülöttem éjszaka lesz,
så gjør heller ikke mørket det for mørkt for dig, og natten lyser som dagen, mørket er som lyset.
A sötétség sem borít el előled, és fénylik az éjszaka, mint a nappal; a sötétség olyan, mint a világosság.
For du har skapt mine nyrer, du virket mig i min mors liv.
Bizony te alkottad veséimet, te takargattál engem anyám méhében.
Jeg priser dig fordi jeg er virket på forferdelig underfull vis; underfulle er dine gjerninger, og min sjel kjenner det såre vel.
Magasztallak, hogy csodálatosan megkülönböztettél. Csodálatosak a te cselekedeteid! és jól tudja ezt az én lelkem.
Mine ben var ikke skjult for dig da jeg blev virket i lønndom, da jeg blev kunstig virket i jordens dyp.
Nem volt elrejtve előtted az én csontom, mikor titokban formáltattam és idomíttattam, *mintegy* a föld mélyében.
Da jeg bare var foster, så dine øine mig, og i din bok blev de alle opskrevet de dager som blev fastsatt da ikke en av dem var kommet.
Látták szemeid az én alaktalan testemet, és könyvedben ezek mind be voltak írva: a napok is, a melyeken formáltatni fognak; holott egy sem volt még meg közülök.
Hvor vektige dine tanker er for mig, Gud, hvor store deres summer!
És nékem milyen kedvesek a te gondolataid, oh Isten! Mily nagy azoknak summája!
Vil jeg telle dem, så er de flere enn sand; jeg våkner op, og jeg er ennu hos dig.
Számlálgatom őket: többek a fövénynél; felserkenek s mégis veled vagyok.
Gud, gid du vilde drepe den ugudelige, og I blodtørstige menn, vik fra mig -
Vajha elvesztené Isten a gonoszt! Vérszopó emberek, fussatok el tőlem!
de som nevner ditt navn til å fremme onde råd, som bruker det til løgn, dine fiender!
A kik gonoszul szólnak felőled, *és nevedet* hiába veszik fel, a te ellenségeid.
Skulde jeg ikke hate dem som hater dig, Herre, og avsky dem som reiser sig imot dig?
Ne gyűlöljem-é, Uram, a téged gyűlölőket? Az ellened lázadókat ne útáljam-é?
Jeg hater dem med et fullkomment hat; de er mine fiender.
Teljes gyűlölettel gyűlölöm őket, ellenségeimmé lettek!
Ransak mig, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv mig og kjenn mine mangehånde tanker,
Vizsgálj meg engem, oh Isten, és ismerd meg szívemet! Próbálj meg engem, és ismerd meg gondolataimat!
og se om jeg er på fortapelsens vei, og led mig på evighetens vei!
És lásd meg, ha van-e nálam a gonoszságnak valamilyen útja? és vezérelj engem az örökkévalóság útján!