Job 7

Er ikke et menneskes liv på jorden en krigstjeneste, og hans dager som en dagarbeiders dager?
Nem rabszolga élete van-é az embernek a földön, és az ő napjai nem olyanok-é, mint a béresnek napjai?
Lik en træl som higer efter skygge, og lik en dagarbeider som venter på sin lønn,
A mint a szolga kívánja az árnyékot, és a mint a béres reményli az ő bérét:
således har jeg fått i eie måneder fulle av nød, og møiefulle netter er falt i min lodd.
Úgy részesültem én keserves hónapokban, és nyomorúságnak éjszakái jutottak számomra.
Når jeg legger mig, da sier jeg: Når skal jeg stå op? Og lang blir aftenen, og jeg blir trett av å kaste mig hit og dit inntil morgenlysningen.
Ha lefekszem, azt mondom: mikor kelek föl? de hosszú az estve, és betelek a hánykolódással *reggeli* szürkületig.
Mitt kjøtt er klædd med makk og med skorper som av jord; min hud skrukner og brister.
Testem férgekkel van fedve és a pornak piszokjával; bőröm összehúzódik és meggennyed.
Mine dager farer hurtigere avsted enn en veverskyttel, og de svinner bort uten håp.
Napjaim gyorsabbak voltak a vetélőnél, és most reménység nélkül tünnek el.
Kom i hu at mitt liv er et pust! Aldri mere skal mitt øie se noget godt.
Emlékezzél meg, hogy az én életem csak egy lehellet, és az én szemem nem lát többé jót.
Den som nu ser mig, skal ikke mere få øie på mig; når dine øine søker efter mig, er jeg ikke mere.
Nem lát engem szem, a mely rám néz; te rám *veted* szemed, de már nem vagyok!
En sky blir borte og farer avsted; således er det med den som farer ned til dødsriket - han stiger ikke op derfra,
A felhő eltünik és elmegy, így a ki leszáll a *sír*ba, nem jő fel *többé.*
han vender ikke mere tilbake til sitt hus, og hans sted kjenner ham ikke lenger.
Nem tér vissza többé az ő hajlékába, és az ő helye nem ismeri őt többé.
Så vil da heller ikke jeg legge bånd på min munn; jeg vil tale i min ånds trengsel, jeg vil klage i min sjels bitre smerte.
Én sem tartóztatom hát meg az én számat; szólok az én lelkemnek fájdalmában, és panaszkodom az én szívemnek keserűségében.
Er jeg et hav eller et havuhyre, siden du setter vakt over mig?
Tenger vagyok-é én, avagy czethal, hogy őrt állítasz ellenem?
Når jeg sier: Min seng skal trøste mig, mitt leie skal hjelpe mig å bære min sorg,
Mikor azt gondolom, megvigasztal engem az én nyoszolyám, megkönnyebbíti panaszolkodásomat az én ágyasházam:
da skremmer du mig med drømmer og forferder mig med syner.
Akkor álmokkal rettentesz meg engem és látásokkal háborítasz meg engem;
Derfor foretrekker min sjel å kveles - heller døden enn disse avmagrede ben!
Úgy, hogy inkább választja lelkem a megfojtatást, inkább a halált, mint csontjaimat.
Jeg er kjed av dette; jeg lever ikke evindelig; la mig være, for mine dager er et pust.
Utálom! Nem akarok örökké élni. Távozzál el tőlem, mert nyomorúság az én életem.
Hvad er et menneske, at du gir så meget akt på ham og retter dine tanker på ham,
Micsoda az ember, hogy őt ily nagyra becsülöd, és hogy figyelmedet fordítod reá?
at du opsøker ham hver morgen og prøver ham hvert øieblikk?
Meglátogatod őt minden reggel, és minden szempillantásban próbálod őt.
Hvor lenge skal det vare før du vender dine øine bort fra mig? Vil du ikke slippe mig til jeg får svelget mitt spytt?
Míglen nem fordítod el tőlem szemedet, nem távozol csak addig is tőlem, a míg nyálamat lenyelem?
Har jeg syndet, hvad ondt gjorde jeg da mot dig, du menneskevokter? Hvorfor har du gjort mig til skive for dig, så jeg er mig selv til byrde?
Vétkeztem! Mit cselekedjem én néked, oh embereknek őrizője? Mért tettél ki czéltáblául magadnak? Mért legyek magamnak is terhére.
Og hvorfor tilgir du ikke min brøde og forlater mig min misgjerning? For nu må jeg legge mig i støvet; når du søker mig, er jeg ikke mere.
És mért nem bocsátod meg vétkemet és nem törlöd el az én bűnömet? Hiszen immár a porban fekszem, és ha keresel engem, nem leszek.