Job 30

Men nu ler de av mig, de som er yngre av år enn jeg, hvis fedre jeg aktet så ringe at jeg ikke vilde sette dem blandt mine fehunder.
Most pedig nevetnek rajtam, a kik fiatalabbak nálam a kiknek atyjokat az én juhaimnak komondorai közé sem számláltam volna.
Hvad hjelp kunde jeg også ha av dem, de som har mistet all manndomskraft?
Mire való lett volna nékem még kezök ereje is? Rájok nézve a vénség elveszett!
De er uttæret av nød og sult; de gnager på den tørre mo, som allerede igår var ørk og øde;
Szükség és éhség miatt összeaszottak, a kik a kopár földet futják, a sötét, sivatag pusztaságot.
de plukker melde innunder buskene, og gyvelbuskens røtter er deres brød.
A kik keserű füvet tépnek a bokor mellett, és rekettyegyökér a kenyerök.
Fra menneskenes samfund jages de ut; folk roper efter dem som efter tyver.
Az emberek közül kiűzik őket, úgy hurítják őket, mint a tolvajt.
I fryktelige kløfter må de bo, i huler i jord og berg.
Félelmetes völgyekben kell lakniok, a földnek és szikláknak hasadékaiban.
Mellem buskene skriker de, i neslekratt samler de sig,
A bokrok között ordítanak, a csalánok alatt gyülekeznek.
barn av dårer og æreløse folk, pisket ut av landet.
Esztelen legények, sőt becstelen fiak, a kiket kivertek az országból.
Og nu er jeg blitt til en spottesang og et ordsprog for dem.
És most ezeknek lettem gúnydalává, nékik levék beszédtárgyuk!
De avskyr mig, holder sig langt borte fra mig, og mitt ansikt sparer de ikke for spytt;
Útálnak engem, messze távoznak tőlem, és nem átalanak pökdösni előttem.
for de har løst sine tøiler og ydmyket mig, og bislet har de kastet av for mine øine.
Sőt leoldják kötelöket és bántalmaznak engem, és a zabolát előttem kivetik.
Ved min høire side reiser deres yngel sig; mine føtter støter de bort og legger sine ulykkesveier mot mig.
Jobb felől ifjak támadnak ellenem, gáncsot vetnek lábaimnak, és ösvényt törnek felém, hogy megrontsanak.
De bryter op min sti, de gjør hvad de kan for å ødelegge mig, de som selv ingen hjelper har.
Az én útamat elrontják, romlásomat öregbítik, nincsen segítség ellenök.
Som gjennem en vid revne kommer de; gjennem nedstyrtende murer velter de sig frem.
Mint valami széles résen, úgy rontanak elő, pusztulás között hömpölyögnek *ide.*
Redsler har vendt sig mot mig, som stormen forfølger de min ære, og som en sky er min velferd faret bort.
Rettegések fordultak ellenem, mint vihar űzik el tisztességemet, boldogságom eltünt, mint a felhő.
Og nu utøser min sjel sig i mig; trengsels dager holder mig fast.
Mostan azért enmagamért ontja ki magát lelkem; nyomorúságnak napjai fognak meg engem.
Natten gjennemborer mine ben, så de faller av, og min verk og pine hviler ikke.
Az éjszaka meglyuggatja csontjaimat bennem, és nem nyugosznak az én inaim.
Ved Guds store kraft er det blitt slik med mig at min klædning ikke er til å kjenne igjen; den henger tett omkring mig som kraven på min underkjortel.
A sok erőlködés miatt elváltozott az én ruházatom; úgy szorít engem, mint a köntösöm galléra.
Han har kastet mig ut i skarnet, så jeg er blitt lik støv og aske.
A sárba vetett engem, hasonlóvá lettem porhoz és hamuhoz.
Jeg skriker til dig, men du svarer mig ikke; jeg står der, og du bare ser på mig.
Kiáltok hozzád, de nem felelsz; megállok és *csak* nézel reám!
Du er blitt grusom mot mig, med din sterke hånd forfølger du mig.
Kegyetlenné változtál irántam; kezed erejével harczolsz ellenem.
Du løfter mig op i stormen, du lar mig fare avsted, og du lar mig forgå i dens brak;
Felemelsz, szélnek eresztesz engem, és széttépsz engem a viharban.
for jeg vet at du fører mig til døden, til den bolig hvor alt levende samles.
Hiszen tudtam, hogy visszatérítesz engem a halálba, és a minden élő gyülekező házába;
Dog, rekker ikke mennesket ut sin hånd når alt synker i grus? Skriker han ikke om hjelp når han er kommet i ulykke?
De a roskadóban levő ne nyujtsa-é ki kezét? Avagy ha veszendőben van, ne kiáltson-é segítségért?
Gråt jeg ikke selv over den som hadde hårde dager? Sørget ikke min sjel over den fattige?
Avagy nem sírtam-é azon, a kinek kemény napja volt; a szűkölködő miatt nem volt-é lelkem szomorú?
For jeg ventet godt, men det kom ondt; jeg håpet på lys, men det kom mørke.
Bizony jót reméltem és rossz következék, világosságot vártam és homály jöve.
Mine innvoller koker og er ikke stille; trengsels dager er kommet over mig.
Az én bensőm forr és nem nyugoszik; megrohantak engem a nyomorúságnak napjai.
Sort går jeg omkring, men ikke av solens hete; midt iblandt folk reiser jeg mig og roper om hjelp.
Feketülten járok, de nem a nap hősége miatt; felkelek a gyülekezetben *és* kiáltozom.
Jeg er blitt en bror av sjakaler og en stallbror av strutser.
Atyjok fiává lettem a sakáloknak, és társokká a strucz madaraknak.
Min hud er sort og faller av mig, og mine ben er brent av hete.
Bőröm feketül*ten hámlik le* rólam, és csontom elég a hőség miatt.
Og min citar er blitt til sorg, og min fløite til gråt og klage.
Hegedűm sírássá változék, sípom pedig jajgatók szavává.