Lamentations 5

Kom i hu, Herre, det som har hendt oss, sku og se hvor vi blir hånet!
Muista, Herra, kuinka meille tapahtui: katso ja näe meidän ylönkatsettamme.
Vår arv er gått over til fremmede, våre hus til utlendinger.
Meidän perintömme on muukalaisten osaksi tullut, ja huoneemme ulkonaisten omaksi.
Vi er blitt farløse, har ingen far; våre mødre er som enker.
Me olemme orvot ilman isää, ja äitimme ovat niinkuin lesket.
Vi må kjøpe det vann vi drikker, vår ved må vi betale.
Vettä, joka meidän omamme oli, me joimme rahalla, omat halot me ostimme hinnalla.
Våre forfølgere er på nakken av oss; vi er trette, vi får ingen hvile.
kaulallamme me vaivaa kärsimme; ja ehkä me jo väsyneet olimme, ei kuitenkaan meille lepoa annettu.
Til Egypten har vi overgitt oss, og til Assyria, for å bli mettet med brød.
Meidän piti Egyptin ja Assyrian alle meitämme antaman, että me sittekin leipää ravinnoksemme saaneet olisimme.
Våre fedre har syndet, de er ikke mere; vi bærer deres misgjerninger.
Meidän isämme ovat syntiä tehneet, ja ei enään ole käsissä; ja meidän pitää heidän pahoja tekojansa nautitseman.
Træler hersker over oss; ingen river oss ut av deres hånd.
Orjat meitä vallitsevat; ja ei ole kenkään, joka meitä heidän käsistänsä pelastaa.
Med fare for vårt liv henter vi vårt brød, truet av ørkenens sverd.
Meidän pitää hakeman leipämme hengen paolla, miekan edessä korvessa.
Vår hud brenner som en ovn av hungerens luer.
Meidän ihomme on poltettu, niinkuin pätsissä, hirmuisen nälän tähden.
Kvinner har de krenket i Sion, jomfruer i Judas byer.
He ovat vaimot Zionissa raiskanneet ja neitseet Juudan kaupungeissa.
Fyrster har de hengt, de gamles åsyn har de ikke hedret.
Ruhtinaat he ovat hirttäneet, ja vanhimpia ei he kunnioittaneet.
Unge menn bar kvernen, og gutter segnet under vedbøren.
Nuorukaiset piti jauhaman, ja piskuisten täytyi puita kantaissansa kompastua.
De gamle sitter ikke mere i porten, de unge menn ikke mere ved sin strengelek.
Vanhat puuttuivat porteista, ja nuorukaiset ei enään kanteletta soita.
Med vårt hjertes glede er det forbi, vår dans er omskiftet til sorg.
Meidän sydämemme ilo loppui, meidän tanssimme on kääntynyt murheeksi.
Kronen er falt av vårt hode; ve oss, vi har syndet.
Meidän päästämme on kruunu pudonnut; voi nyt meitä, että me niin olemme syntiä tehneet!
Derfor er vårt hjerte sykt, derfor er våre øine blitt dimme,
Sentähden on myös sydämemme murheissansa; niiden tähden ovat meidän silmämme pimenneet;
for Sions bergs skyld, som er øde; rever løper om på det.
Zionin vuoren tähden, että se niin hävitetty on, että ketut hänessä juoksentelevat.
Du, Herre, troner til evig tid, din trone blir fra slekt til slekt.
Mutta sinä Herra, joka ijankaikkisesti olet, ja istuimes ijästä ikään!
Hvorfor skulde du glemme oss evig, forlate oss for så lang en tid?
Miksis meidät ijankaikkisesti unohdat, ja niin kauvan meitä peräti hylkäät?
Herre, før oss atter til dig, så vi kan komme tilbake! Forny våre dager, så de blir som i fordums tid!
Palauta, Herra, meitä jälleen sinun tykös, että me taas palaisimme; uudista meidän päivämme niinkuin ne alusta olivat.
For skulde du rent ha forkastet oss? Skulde du være så storlig vred på oss?
Oletkos meitä peräti heittänyt pois, ja sangen suuresti vihastunut meidän päällemme?