Job 6

Da tok Job til orde og sa:

A Job progovori i reče:

Gid min gremmelse blev veid, og min ulykke samtidig lagt på vekten!

"O, kad bi se jad moj izmjeriti mog'o, a nevolje moje stavit' na tezulju!

For nu er den tyngre enn havets sand; derfor var mine ord tankeløse.

Teže one jesu od sveg pijeska morskog, i stoga mi riječi zastraniti znaju.

For den Allmektiges piler sitter i mig, og min ånd drikker deres gift; Guds redsler stiller sig op imot mig.

Strijele Svesilnoga u mojem su mesu, ljuti otrov njihov ispija mi dušu, Božje se strahote oborile na me.

Skriker vel et villesel midt i det grønne gress? Eller brøler en okse foran sitt fôr?

TÓa, kraj svježe trave njače li magarac, muče li goveče kraj punih jasala?

Hvem vil ete det som det ingen smak er i, uten salt? Eller er det smak i eggehvite?

Zar hranu bljutavu jedemo bez soli? Zar kakove slasti ima u bjelancu?

Det byr mig imot å røre ved det; det er for mig som utskjemt mat.

Al' ono što mi se gadilo dotaći, to mi je sada sva hrana u bolesti.

Gid min bønn måtte bli hørt, og Gud vilde opfylle mitt håp!

O, da bi se molba moja uslišala, da mi Bog ispuni ono čem se nadam!

Og måtte det behage Gud å knuse mig, å slippe løs sin hånd og avskjære min livstråd!

O, kada bi me Bog uništiti htio, kada bi mahnuo rukom da me satre!

Da hadde jeg ennu en trøst, og jeg skulde springe av glede midt i den skånselløse smerte; for jeg har ikke fornektet den Helliges ord.

Za mene bi prava utjeha to bila, klicati bih mog'o u mukama teškim što se ne protivljah odluci Svetoga.

Hvad kraft har jeg, så jeg kunde holde ut, og hvad blir enden med mig, så jeg kunde være tålmodig?

Zar snage imam da mogu čekati? Radi kakve svrhe da ja duže živim?

Er da min kraft som stenens kraft? Eller er mitt kjøtt av kobber?

Zar je snaga moja k'o snaga kamena, zar je tijelo moje od mjedi liveno?

Er jeg da ikke aldeles hjelpeløs? Er ikke all utsikt til frelse fratatt mig?

Na što se u sebi osloniti mogu? Zar mi svaka pomoć nije uskraćena?

Den ulykkelige burde møte kjærlighet hos sin venn, selv om han opgir frykten for den Allmektige.

Tko odbija milost bližnjemu svojemu, prezreo je strah od Boga Svesilnoga.

Men mine brødre har sviktet som en bekk, som strømmer hvis vann skyller over,

Kao potok me iznevjeriše braća, kao bujice zimske svoje korito.

som er grumset av is, og som det skjuler sig sne i;

Od leda mutne vode im se nadimlju, 'bujaju od snijega što se topit' stao;

men på den tid de treffes av solens glød, tørkes de ut; når det blir hett, svinner de bort.

al u doba sušno naskoro presahnu, od žege ishlape tada iz korita.

Karavaner som er på veien til dem, bøier av; de drar op i ørkenen og omkommer.

Karavane zbog njih skreću sa putova, u pustinju zađu i u njoj se gube.

Temas karavaner speidet efter dem, Sjebas reisefølger satte sitt håp til dem;

Karavane temske očima ih traže, putnici iz Šebe nadaju se njima.

de blev til skamme, fordi de stolte på dem; de kom dit og blev skuffet.

A kad do njih dođu, nađu se u čudu, jer su se u nadi svojoj prevarili.

Således er I nu blitt til intet; I ser ulykken og blir redde.

U ovom ste času i vi meni takvi: vidjeste strahotu pa se preplašiste.

Har jeg vel bedt eder at I skulde gi mig noget eller bruke noget av eders gods til beste for mig,

Rekoh li vam možda: 'Darujte mi štogod, poklonite nešto od svojega blaga;

at I skulde frelse mig av fiendens hånd og løskjøpe mig fra voldsmenn?

iz šake dušmanske izbavite mene, oslobodite me silnikova jarma?'

Lær mig, så skal jeg tie, og vis mig hvori jeg har faret vill!

Vi me poučite, pa ću ušutjeti, u čem je moj prijestup, pokažite meni.

Hvor kraftige er ikke rettsindige ord! Men hvad gagn er det i en refselse fra eder?

O, kako su snažne besjede iskrene! Al' kamo to vaši smjeraju prijekori?

Tenker I på å refse ord? Ord av en fortvilet mann hører jo vinden til.

Mislite li možda prekoriti riječi? TÓa u vjetar ide govor očajnikov!

Endog om en farløs kunde I kaste lodd og kjøpslå om eders venn.

Nad sirotom kocku zar biste bacali i sa prijateljem trgovali svojim?

Men gjør nu så vel å se på mig! Skulde jeg vel ville lyve eder midt op i ansiktet?

U oči me sada dobro pogledajte, paz'te neću li vam slagati u lice.

Vend om, la det ikke skje urett! Vend om, jeg har ennu rett i dette.

Povucite riječ! Kakve li nepravde! Povucite riječ, neporočan ja sam!

Er det urett på min tunge, eller skulde min gane ikke merke hvad som er ondt?

Zar pakosti ima na usnama mojim? Zar nesreću svaku okusio nisam?