Job 24

Hvorfor lar den Allmektige aldri sine straffetider komme? Og hvorfor får de som kjenner ham, ikke se hans dager?

Zašto Svesilni ne promatra vremena, a dane njegove ne vide mu vjernici?

Folk flytter grenseskjell; de raner fe og fører det på beite.

Bezbožnici pomiču granice, otimaju stado i pasu ga.

Farløses asen driver de bort; enkens okse tar de i pant.

Sirotama odvode magarca, udovi u zalog vola dižu.

Fattigfolk trenger de ut av veien; alle de saktmodige i landet må skjule sig.

Siromahe tjeraju sa puta; skrivaju se ubogari zemlje.

Ja, som villesler i ørkenen går de ut til sin gjerning og leter efter føde; ødemarken gir dem brød til barna.

K'o magarci divlji u pustinji zarana idu da plijen ugrabe: pustinja im hrani mališane.

På marken høster de den ugudeliges fôr, og i hans vingård holder de efterhøst.

Po tuđem polju oni pabirče, paljetkuju vinograd opakog.

Nakne overnatter de uten klær og uten dekke i kulden.

Goli noće, nemaju haljine, ni pokrivača protiv studeni.

Av skyllregnet på fjellet blir de våte, og fordi de ikke har noget annet ly, trykker de sig inn til berget.

Oni kisnu na planinskom pljusku; bez skloništa uz hrid se zbijaju.

Den farløse rives bort fra mors bryst, og armingens klær blir tatt som pant.

Otkidaju od sise sirotu, ubogom u zalog dijete grabe.

Nakne går de, uten klær, og sultne bærer de kornbånd.

Goli hode, nemaju haljina; izgladnjeli, tuđe snoplje nose.

Mellem de ugudeliges murer perser de olje; de treder vinpersene og tørster.

Oni mlina za ulje nemaju; ožednjeli, gaze u kacama.

Fra byen lyder døendes stønn, og de hårdt sårede skriker om hjelp; men Gud enser ikke slik urett.

Samrtnici hropću iz gradova, ranjenici u pomoć zazivlju. Al' na sve to Bog se oglušuje.

Andre er fiender av lyset; de kjenner ikke dets veier og holder sig ikke på dets stier.

Ima onih koji mrze svjetlost: ne priznaju njezinih putova niti se staza drže njezinih.

Før dag står morderen op, slår ihjel den som er arm og fattig, og om natten er han som tyven.

Za mraka se diže ubojica, kolje ubogog i siromaha. U gluhoj se noći lopov skiće [16a] i u tmini provaljuje kuće.

Horkarlens øie speider efter skumringen; han sier: Intet øie ser mig, og han dekker sitt ansikt til.

Sumrak žudi oko preljubnika: 'Nitko me vidjet neće', kaže on i zastire velom svoje lice.

I mørket bryter de inn i husene, om dagen lukker de sig inne; lyset vil de ikke vite av.

[16b]Za vidjela oni se skrivaju, oni neće da za svjetlost znaju.

For nattens mørke er morgen for dem alle; de er velkjente med nattemørkets redsler.

Zora im je kao sjena smrtna: kad zarudi, silan strah ih hvata.

Hastig rives de med av strømmen; forbannet blir deres arvedel i landet; de ferdes ikke mere på veien til vingårdene.

Prije nego svane, on već hitro bježi kloneći se puta preko vinograda. Njegova su dobra prokleta u zemlji.

Tørke og hete sluker snevann, dødsriket dem som synder.

K'o što vrućina i žega snijeg upija, tako i Podzemlje proždire grešnike.

Hans mors liv glemmer ham, makken fortærer ham med lyst, ingen minnes ham mere, og ondskapen blir som et splintret tre.

Zaboravilo ga krilo što ga rodi, ime se njegovo više ne spominje: poput stabla zgromljena je opačina.

Slik går det med den som har plyndret den ufruktbare, som ikke fødte, og aldri har gjort godt mot enker.

Ženu nerotkinju on je zlostavljao, udovici nije učinio dobra.

Men Gud opholder voldsmennene lenge med sin kraft; de reiser sig igjen, skjønt de mistvilte om livet.

Al' Onaj što snažno hvata nasilnike, ustaje, a njima sva se nada gasi.

Han lar dem leve i trygghet og støtter dem; hans øine våker over deres veier.

Dade mu sigurnost, i on se pouzda; okom je njegove nadzirao staze.

De stiger høit; en liten stund, så er de ikke mere; de segner og dør som alle andre, og som aks-toppen skjæres de av.

Dignu se za kratko, a onda nestanu, ruše se i kao svi drugi istrunu, posječeni kao glave klasovima."

Og er det nu ikke så, hvem gjør mig da til løgner og mitt ord til intet?

Nije li tako? Tko će me u laž utjerat'? Tko moje riječi poništiti može?"