Job 16

Da tok Job til orde og sa:
Job progovori i reče:
Jeg har hørt meget som dette; I er plagsomme trøstere alle sammen.
"Koliko se takvih naslušah besjeda, kako ste mi svi vi mučni tješioci!
Blir det aldri ende på de vindige ord? Eller hvad egger dig til å svare?
Ima li kraja tim riječima ispraznim? Što te goni da mi tako odgovaraš?
Også jeg kunde tale som I; om I var i mitt sted, kunde jeg sette ord sammen mot eder, og jeg kunde ryste på hodet over eder;
I ja bih mogao k'o vi govoriti da vam je duša na mjestu duše moje; i ja bih vas mog'o zasuti riječima i nad sudbom vašom tako kimat' glavom;
jeg kunde styrke eder med min munn, og mine lebers medynk kunde stille eders smerte.
i ja bih mogao ustima vas hrabrit', i ne bih žalio trud svojih usana.
Om jeg taler, stilles ikke min smerte, og lar jeg det være, hvad lindring får jeg da?
Al' ako govorim, patnja se ne blaži, ako li zašutim, zar će me minuti?
Ja, nu har han trettet mig ut; du har ødelagt hele mitt hus.
Zlopakost me sada shrvala posvema, čitava se rulja oborila na me.
Og du grep mig fatt - det blev et vidne mot mig; min magerhet stod op imot mig, like i mitt åsyn vidnet den mot mig.
Ustao je proti meni da svjedoči i u lice mi se baca klevetama.
Hans vrede sønderrev mig og forfulgte mig; han skar tenner imot mig; som min motstander hvesset han sine øine mot mig.
Jarošću me svojom razdire i goni, škrgućuć' zubima obara se na me. Moji protivnici sijeku me očima,
De spilet op sin munn mot mig, med hån slo de mine kinnben; alle slo de sig sammen mot mig.
prijeteći, na mene usta razvaljuju, po obrazima me sramotno ćuškaju, u čoporu svi tad navaljuju na me.
Gud gir mig i urettferdige folks vold og styrter mig i ugudelige menneskers hender.
Da, zloćudnicima Bog me predao, u ruke opakih on me izručio.
Jeg levde i ro; da sønderbrøt han mig, han grep mig i nakken og sønderknuste mig, han satte mig op til skive for sig.
Mirno življah dok On ne zadrma mnome, za šiju me ščepa da bi me slomio.
Hans skyttere kringsatte mig, han kløvde mine nyrer uten barmhjertighet; han øste ut min galle på jorden.
Uze me za biljeg i strijelama osu, nemilosrdno mi bubrege probode i mojom žuči zemlju žednu natopi.
Han rev i mig rift på rift; han stormet mot mig som en kjempe.
Na tijelu mi ranu do rane otvara, kao bijesan ratnik nasrće na mene.
Jeg har sydd sekk om min hud og stukket mitt horn i støvet;
Tijelo sam golo u kostrijet zašio, zario sam čelo svoje u prašinu.
mitt ansikt er rødt av gråt, og over mine øielokk ligger det dødsskygge.
Zapalilo mi se sve lice od suza, sjena tamna preko vjeđa mi je pala.
Og dog er det ingen urett i mine hender, og min bønn er ren.
A nema nasilja na rukama mojim, molitva je moja bila uvijek čista.
Å jord, dekk ikke mitt blod, og måtte det ikke være noget sted hvor mitt skrik stanser!
O zemljo, krvi moje nemoj sakriti i kriku mom ne daj nigdje da počine.
Selv nu har jeg mitt vidne i himmelen og i det høie en som kan stadfeste mine ord.
Odsad na nebu imam ja svjedoka, u visini gore moj stoji branitelj.
Stadig spotter mine venner mig; mot Gud skuer gråtende mitt øie,
Moja vika moj je odvjetnik kod Boga dok se ispred njega suze moje liju:
at han må la mannen få rett i hans strid med Gud og menneskebarnet rett mot hans næste;
o, da me obrani u parbi mojoj s Bogom ko što smrtnik brani svojega bližnjega.
for få år vil det gå før jeg vandrer den vei som jeg ikke vender tilbake.
No životu mom su odbrojena ljeta, na put bez povratka meni je krenuti.