Ecclesiastes 3

Alt har sin tid, og en tid er der satt for hvert foretagende under himmelen.

Sve ima svoje doba i svaki posao pod nebom svoje vrijeme.

Å fødes har sin tid og å dø har sin tid, å plante har sin tid og å rykke op det som er plantet, har sin tid;

Vrijeme rađanja i vrijeme umiranja; vrijeme sađenja i vrijeme čupanja posađenog.

å drepe har sin tid og å læge har sin tid; å rive ned har sin tid og å bygge op har sin tid;

Vrijeme ubijanja i vrijeme liječenja; vrijeme rušenja i vrijeme građenja.

å gråte har sin tid og å le har sin tid; å klage har sin tid og å danse har sin tid;

Vrijeme plača i vrijeme smijeha; vrijeme tugovanja i vrijeme plesanja.

å kaste bort stener har sin tid og å samle stener har sin tid; å ta i favn har sin tid og å holde sig fra favntak har sin tid;

Vrijeme bacanja kamenja i vrijeme sabiranja kamenja; vrijeme grljenja i vrijeme kad se ostavlja grljenje.

å søke har sin tid og å tape har sin tid; å gjemme har sin tid og å kaste bort har sin tid;

Vrijeme traženja i vrijeme gubljenja; vrijeme čuvanja i vrijeme odbacivanja.

å sønderrive har sin tid og å sy sammen har sin tid; å tie har sin tid og å tale har sin tid;

Vrijeme deranja i vrijeme š§ijenja; vrijeme šutnje i vrijeme govorenja.

å elske har sin tid og å hate har sin tid; krig har sin tid og fred har sin tid.

Vrijeme ljubljenja i vrijeme mržnje; vrijeme rata i vrijeme mira.

Hvad vinning har den som gjør noget, av det strev han har med det?

Koja je posleniku korist od njegovih napora?

Jeg så den plage som Gud har gitt menneskenes barn å plage sig med.

Razmišljam o mučnoj zadaći što je Bog zadade sinovima ljudskim.

Alt har han gjort skjønt i sin tid; også evigheten har han lagt i deres hjerte, men således at mennesket ikke til fulle kan forstå det verk Gud har gjort, fra begynnelsen til enden.

Sve što on čini prikladno je u svoje vrijeme; ali iako je dopustio čovjeku uvid u vjekove, čovjek ne može dokučiti djela koja Boga čini od početka do kraja.

Jeg skjønte at de intet annet gode har enn å glede sig og å gjøre sig til gode i livet;

Znam da nije druge sreće čovjeku osim da se veseli i čini dobro za svojega života.

men når et menneske, hvem det så er, får ete og drikke og unne sig gode dager til gjengjeld for alt sitt strev, så er også det en Guds gave.

I kad čovjek jede i pije i uživa u svojem radu, i to je Božji dar.

Jeg skjønte at alt hvad Gud gjør, det varer evig; intet kan legges til og intet kan tas fra. Så har Gud gjort det, forat vi skal frykte ham.

I znam da sve što Bog čini, čini za stalno. Tome se ništa dodati ne može niti mu se može oduzeti; a Bog čini tako da ga se boje.

Hvad der er, det var allerede før, og hvad der skal bli, det har også vært før; Gud søker frem igjen det forgangne.

Što biva, već bijaše, i što će biti, već je bilo; a Bog obnavlja što je prohujalo.

Fremdeles så jeg under solen at på dommersetet, der satt gudløsheten, og hvor rettferdighet skulde råde, der rådet gudløshet.

Još vidim kako pod suncem umjesto pravice vlada nepravda i umjesto pravednika zločinac.

Da sa jeg i mitt hjerte: Gud skal dømme den rettferdige så vel som den gudløse; for hos ham er det fastsatt en tid for hvert foretagende og for alt hvad som gjøres.

Zato rekoh u sebi: "Bog će suditi i pravedniku i zločincu, jer ovdje ima vrijeme za svaku namjeru i čin."

Jeg sa i mitt hjerte: Dette skjer for menneskenes barns skyld, forat Gud kan prøve dem, og forat de kan se at de i sig selv ikke er annet enn dyr;

Još rekoh u sebi: "Ljudi se ponašaju tako da Bog može pokazati kakvi su uistinu, da su jedni drugima poput zvijeri."

for det går menneskenes barn som det går dyrene; den samme skjebne rammer dem; som den ene dør, så dør den andre, og en livsånde har de alle; mennesket har ikke noget fortrin fremfor dyret; for alt er tomhet.

Jer zaista, kob ljudi i zvijeri jedna je te ista. Kako ginu oni, tako ginu i one; i dišu jednakim dahom, i čovjek ničim ne nadmašuje zvijer, jer sve je ispraznost.

De farer alle til ett sted; de er alle blitt til av støvet, og de vender alle tilbake til støvet.

I jedni i drugi odlaze na isto mjesto; svi su postali od praha i u prah se vraćaju.

Hvem vet om menneskenes ånd stiger op, og om dyrets ånd farer ned til jorden?

Tko zna da li dah ljudski uzlazi gore, a dah zvijeri silazi dolje k zemlji?

Og jeg så at intet er bedre for mennesket enn at han gleder sig ved sitt arbeid; for det er det gode som blir ham til del; for hvem lar ham få se det som skal komme efter ham?

Uviđam da čovjeku druge sreće nema osim radosti u svome djelu, jer to je ljudska sudbina. A tko će ga dovesti do toga da dozna što će biti poslije njega?