Lamentations 3

Jeg er den mann som har sett elendighet under hans vredes ris.
أَنَا هُوَ الرَّجُلُ الَّذِي رأَى مَذَلَّةً بِقَضِيبِ سَخَطِهِ.
Mig har han ledet og ført i mørke og ikke i lys.
قَادَنِي وَسَيَّرَنِي فِي الظَّلاَمِ وَلاَ نُورَ.
Bare mot mig vender han atter og atter sin hånd den hele dag.
حَقًّا إِنَّهُ يَعُودُ وَيَرُدُّ عَلَيَّ يَدَهُ الْيَوْمَ كُلَّهُ.
Han lot mitt kjøtt og min hud fortæres; han knuste mine ben.
أَبْلَى لَحْمِي وَجِلْدِي. كَسَّرَ عِظَامِي.
Han bygget en mur mot mig og omringet mig med bitterhet og møie.
بَنَى عَلَيَّ وَأَحَاطَنِي بِعَلْقَمٍ وَمَشَقَّةٍ.
På mørke steder lot han mig bo som de for lenge siden døde.
أَسْكَنَنِي فِي ظُلُمَاتٍ كَمَوْتَى الْقِدَمِ.
Han murte igjen for mig, så jeg ikke kan komme ut; han gjorde mine lenker tunge.
سَيَّجَ عَلَيَّ فَلاَ أَسْتَطِيعُ الْخُرُوجَ. ثَقَّلَ سِلْسِلَتِي.
Om jeg enn ropte og skrek, lukket han sitt øre for min bønn.
أَيْضًا حِينَ أَصْرُخُ وَأَسْتَغِيثُ يَصُدُّ صَلاَتِي.
Han tilmurte mine veier med hugne stener, mine stier gjorde han krokete.
سَيَّجَ طُرُقِي بِحِجَارَةٍ مَنْحُوتَةٍ. قَلَبَ سُبُلِي.
En lurende bjørn var han mot mig, en løve i skjul.
هُوَ لِي دُبٌّ كَامِنٌ، أَسَدٌ فِي مَخَابِىءَ.
Mine veier gjorde han til avveier, han sønderrev mig og ødela mig.
مَيَّلَ طُرُقِي وَمَزَّقَنِي. جَعَلَنِي خَرَابًا.
Han spente sin bue og stilte mig op til mål for sin pil.
مَدَّ قَوْسَهُ وَنَصَبَنِي كَغَرَضٍ لِلسَّهْمِ.
Han lot sitt koggers sønner fare inn i mine nyrer.
أَدْخَلَ فِي كُلْيَتَيَّ نِبَالَ جُعْبَتِهِ.
Jeg er blitt til latter for alt mitt folk, til en spottesang for dem hele dagen.
صِرْتُ ضُحْكَةً لِكُلِّ شَعْبِي، وَأُغْنِيَةً لَهُمُ الْيَوْمَ كُلَّهُ.
Han mettet mig med bitre urter, han gav mig rikelig malurt å drikke.
أَشْبَعَنِي مَرَائِرَ وَأَرْوَانِي أَفْسَنْتِينًا،
Han knuste mine tenner, han gav mig småsten å ete, han trykte mig ned i asken.
وَجَرَشَ بِالْحَصَى أَسْنَانِي. كَبَسَنِي بِالرَّمَادِ.
Du forkastet mig og tok bort min fred; jeg glemte det som godt er,
وَقَدْ أَبْعَدْتَ عَنِ السَّلاَمِ نَفْسِي. نَسِيتُ الْخَيْرَ.
og jeg sa: Det er forbi med min kraft og mitt håp til Herren.
وَقُلْتُ: «بَادَتْ ثِقَتِي وَرَجَائِي مِنَ الرَّبِّ».
Kom i hu min elendighet og min landflyktighet - malurt og galle!
ذِكْرُ مَذَلَّتِي وَتَيَهَانِي أَفْسَنْتِينٌ وَعَلْقَمٌ.
Min sjel kommer det i hu og er nedbøiet i mig.
ذِكْرًا تَذْكُرُ نَفْسِي وَتَنْحَنِي فِيَّ.
Dette vil jeg ta mig til hjerte, derfor vil jeg håpe:
أُرَدِّدُ هذَا فِي قَلْبِي، مِنْ أَجْلِ ذلِكَ أَرْجُو:
Herrens miskunnhet er det at det ikke er forbi med oss; for hans barmhjertighet har ennu ikke ende.
إِنَّهُ مِنْ إِحْسَانَاتِ الرَّبِّ أَنَّنَا لَمْ نَفْنَ، لأَنَّ مَرَاحِمَهُ لاَ تَزُولُ.
Den er ny hver morgen, din trofasthet er stor.
هِيَ جَدِيدَةٌ فِي كُلِّ صَبَاحٍ. كَثِيرَةٌ أَمَانَتُكَ.
Herren er min del, sier min sjel; derfor håper jeg på ham.
نَصِيبِي هُوَ الرَّبُّ، قَالَتْ نَفْسِي، مِنْ أَجْلِ ذلِكَ أَرْجُوهُ.
Herren er god mot dem som bier efter ham, mot den sjel som søker ham.
طَيِّبٌ هُوَ الرَّبُّ لِلَّذِينَ يَتَرَجَّوْنَهُ، لِلنَّفْسِ الَّتِي تَطْلُبُهُ.
Det er godt at en bier i stillhet efter Herrens frelse.
جَيِّدٌ أَنْ يَنْتَظِرَ الإِنْسَانُ وَيَتَوَقَّعَ بِسُكُوتٍ خَلاَصَ الرَّبِّ.
Det er godt for en mann at han bærer åk i sin ungdom,
جَيِّدٌ لِلرَّجُلِ أَنْ يَحْمِلَ النِّيرَ فِي صِبَاهُ.
at han sitter ene og tier, når han legger byrder på ham,
يَجْلِسُ وَحْدَهُ وَيَسْكُتُ، لأَنَّهُ قَدْ وَضَعَهُ عَلَيْهِ.
at han trykker sin munn i støvet og sier: Kanskje det ennu er håp -
يَجْعَلُ فِي التُّرَابِ فَمَهُ لَعَلَّهُ يُوجَدُ رَجَاءٌ.
at han vender sitt kinn til den som slår ham, lar sig mette med hån.
يُعْطِي خَدَّهُ لِضَارِبِهِ. يَشْبَعُ عَارًا.
For Herren forkaster ikke til evig tid,
لأَنَّ السَّيِّدَ لاَ يَرْفُضُ إِلَى الأَبَدِ.
men om han bedrøver, så forbarmer han sig igjen efter sin rike miskunnhet;
فَإِنَّهُ وَلَوْ أَحْزَنَ يَرْحَمُ حَسَبَ كَثْرَةِ مَرَاحِمِهِ.
for det er ikke av hjertet han plager eller bedrøver menneskenes barn.
لأَنَّهُ لاَ يُذِلُّ مِنْ قَلْبِهِ، وَلاَ يُحْزِنُ بَنِي الإِنْسَانِ.
Når nogen knuser alle jordens fanger under sine føtter,
أَنْ يَدُوسَ أَحَدٌ تَحْتَ رِجْلَيْهِ كُلَّ أَسْرَى الأَرْضِ،
bøier mannens rett for den Høiestes åsyn
أَنْ يُحَرِّفَ حَقَّ الرَّجُلِ أَمَامَ وَجْهِ الْعَلِيِّ،
eller gjør en mann urett i hans sak - mon Herren ikke ser det?
أَنْ يَقْلِبَ الإِنْسَانَ فِي دَعْوَاهُ. السَّيِّدُ لاَ يَرَى!
Hvem talte så det skjedde, uten at Herren bød det?
مَنْ ذَا الَّذِي يَقُولُ فَيَكُونَ وَالرَّبُّ لَمْ يَأْمُرْ؟
Er det ikke fra den Høiestes munn både de onde og de gode ting utgår?
مِنْ فَمِ الْعَلِيِّ أَلاَ تَخْرُجُ الشُّرُورُ وَالْخَيْرُ؟
Hvorfor klager et menneske som lever? Enhver klage over sin egen synd!
لِمَاذَا يَشْتَكِي الإِنْسَانُ الْحَيُّ، الرَّجُلُ مِنْ قِصَاصِ خَطَايَاهُ؟
La oss ransake våre veier og granske dem, og la oss vende om til Herren!
لِنَفْحَصْ طُرُقَنَا وَنَمْتَحِنْهَا وَنَرْجعْ إِلَى الرَّبِّ.
La oss løfte vårt hjerte og våre hender til Gud i himmelen!
لِنَرْفَعْ قُلُوبَنَا وَأَيْدِيَنَا إِلَى اللهِ فِي السَّمَاوَاتِ:
Vi har syndet og vært gjenstridige; du har ikke tilgitt.
«نَحْنُ أَذْنَبْنَا وَعَصَيْنَا. أَنْتَ لَمْ تَغْفِرْ.
Du innhyllet dig i vrede og forfulgte oss; du slo ihjel, du sparte ikke.
الْتَحَفْتَ بِالْغَضَبِ وَطَرَدْتَنَا. قَتَلْتَ وَلَمْ تَشْفِقْ.
Du innhyllet dig i skyer, så ingen bønn trengte igjennem.
الْتَحَفْتَ بِالسَّحَابِ حَتَّى لاَ تَنْفُذَ الصَّلاَةُ.
Til skarn og utskudd gjorde du oss midt iblandt folkene.
جَعَلْتَنَا وَسَخًا وَكَرْهًا فِي وَسَطِ الشُّعُوبِ.
De spilte op sin munn mot oss alle våre fiender.
فَتَحَ كُلُّ أَعْدَائِنَا أَفْوَاهَهُمْ عَلَيْنَا.
Gru og grav er blitt oss til del, ødeleggelse og undergang.
صَارَ عَلَيْنَا خَوْفٌ وَرُعْبٌ، هَلاَكٌ وَسَحْقٌ».
Bekker av tårer rinner fra mitt øie fordi mitt folks datter er gått under.
سَكَبَتْ عَيْنَايَ يَنَابِيعَ مَاءٍ عَلَى سَحْقِ بِنْتِ شَعْبِي.
Mitt øie rinner og har ikke ro, det får ingen hvile,
عَيْنِي تَسْكُبُ وَلاَ تَكُفُّ بِلاَ انْقِطَاعٍ
før Herrens øie ser ned fra himmelen.
حَتَّى يُشْرِفَ وَيَنْظُرَ الرَّبُّ مِنَ السَّمَاءِ.
Mitt øie volder min sjel smerte for alle min stads døtres skyld.
عَيْنِي تُؤَثِّرُ فِي نَفْسِي لأَجْلِ كُلِّ بَنَاتِ مَدِينَتِي.
Hårdt jaget de mig som en fugl de som var mine fiender uten årsak.
قَدِ اصْطَادَتْنِي أَعْدَائِي كَعُصْفُورٍ بِلاَ سَبَبٍ.
De vilde gjøre ende på mitt liv, de vilde kaste mig i brønnen, og de kastet sten på mig.
قَرَضُوا فِي الْجُبِّ حَيَاتِي وَأَلْقَوْا عَلَيَّ حِجَارَةً.
Vannene strømmet over mitt hode; jeg sa: Jeg er fortapt.
طَفَتِ الْمِيَاهُ فَوْقَ رَأْسِي. قُلْتُ: «قَدْ قُرِضْتُ!».
Jeg påkalte ditt navn, Herre, fra den dypeste brønn.
دَعَوْتُ بِاسْمِكَ يَا رَبُّ مِنَ الْجُبِّ الأَسْفَلِ.
Du hørte min røst; lukk ikke ditt øre for mitt rop, men la mig få lindring!
لِصَوْتِي سَمِعْتَ: «لاَ تَسْتُرْ أُذُنَكَ عَنْ زَفْرَتِي، عَنْ صِيَاحِي».
Du var nær den dag jeg kalte på dig; du sa: Frykt ikke!
دَنَوْتَ يَوْمَ دَعَوْتُكَ. قُلْتَ: «لاَ تَخَفْ!».
Herre, du har ført min sjels sak, du har frelst mitt liv.
خَاصَمْتَ يَا سَيِّدُ خُصُومَاتِ نَفْسِي. فَكَكْتَ حَيَاتِي.
Herre, du har sett den urett jeg har lidt; døm i min sak!
رَأَيْتَ يَا رَبُّ ظُلْمِي. أَقِمْ دَعْوَايَ.
Du har sett all deres hevn, alle deres onde råd mot mig.
رَأَيْتَ كُلَّ نَقْمَتِهِمْ، كُلَّ أَفْكَارِهِمْ عَلَيَّ.
Du har hørt deres hån, Herre, alle deres onde råd mot mig,
سَمِعْتَ تَعْيِيرَهُمْ يَا رَبُّ، كُلَّ أَفْكَارِهِمْ عَلَيَّ.
mine motstanderes tale og deres tanker mot mig den hele dag.
كَلاَمُ مُقَاوِمِيَّ وَمُؤَامَرَتُهُمْ عَلَيَّ الْيَوْمَ كُلَّهُ.
Akt på dem når de sitter, og når de står op! De synger spottesanger om mig.
اُنْظُرْ إِلَى جُلُوسِهِمْ وَوُقُوفِهِمْ، أَنَا أُغْنِيَتُهُمْ!
Du vil gjøre gjengjeld mot dem, Herre, efter deres henders gjerning.
رُدَّ لَهُمْ جَزَاءً يَا رَبُّ حَسَبَ عَمَلِ أَيَادِيهِمْ.
Du vil legge et dekke over deres hjerte, din forbannelse vil bli dem til del.
أَعْطِهِمْ غِشَاوَةَ قَلْبٍ، لَعْنَتَكَ لَهُمْ.
Du vil forfølge dem i vrede og ødelegge dem, så de ikke mere finnes under Herrens himmel.
اِتْبَعْ بِالْغَضَبِ وَأَهْلِكْهُمْ مِنْ تَحْتِ سَمَاوَاتِ الرَّبِّ.