Psalms 42

Ki te tino kaiwhakatangi. He Makiri, ma nga tama a Koraha. Rite tonu ki te hata e kihakiha nei ki nga manga wai toku ngakau e kihakiha nei ki a koe, e te Atua.

Til sangmesteren; en læresalme av Korahs barn.

E hiainu ana toku wairua ki te Atua, ki te Atua ora: a hea ahau tae ai, puta ai ki te aroaro o te Atua?

Som en hjort skriker efter rinnende bekker, så skriker min sjel efter dig, Gud!

Ko oku roimata taku kai i te ao, i te po, i a ratou e mea tonu mai nei ki ahau, Kei hea tou Atua?

Min sjel tørster efter Gud, efter den levende Gud; når skal jeg komme og trede frem for Guds åsyn?

Ka mahara ahau ki enei mea; me te wai toku ngakau e maringi ana i roto i ahau: i haere hoki ahau i roto i te huihui, i haere tahi matou ki te whare o te Atua, he hari te reo, he whakamoemiti, me te huihui e mea hakari ana.

Mine tårer er min mat dag og natt, fordi man hele dagen sier til mig: Hvor er din Gud?

He aha koe i piko ai, e toku wairua? i ohorere ai i roto i ahau? Tumanako ki te Atua; tera ano ahau e whakawhetai ki a ia, mo te ora o tona mata.

Dette må jeg komme i hu og utøse min sjel i mig, hvorledes jeg drog frem i den tette hop, vandret med den til Guds hus med fryderop og lovsangs røst, en høitidsskare.

E toku Atua, kua piko toku wairua i roto i ahau: koia ahau ka mahara ai ki a koe i te whenua o Horano, o nga Heremoni, i Maunga Mitara.

Hvorfor er du nedbøiet, min sjel, og bruser i mig? Bi efter Gud! for jeg skal ennu prise ham for frelse fra hans åsyn.

Rara ana tetahi rire ki tetahi rire i te haruru o au awhiowhio wai: tika ana au ngaru katoa me au tuatea i runga i ahau.

Min Gud! Min sjel er nedbøiet i mig; derfor kommer jeg dig i hu fra Jordans land og Hermons høider, fra det lille fjell.

Ahakoa ra e whakahaua mai ano e Ihowa tona atawhai i te awatea; a he waiata taku ki a ia i te po, he inoi ki te Atua o toku ora.

Vanndyp kaller på vanndyp ved duren av dine fossefall; alle dine brenninger og dine bølger går over mig.

Ka mea ahau ki te Atua, E toku kohatu, he aha koe i wareware ai ki ahau? He aha ahau ka haere pouri ai i te tukino a te hoariri?

Om dagen sender Herren sin miskunnhet, og om natten er hans sang hos mig, bønn til mitt livs Gud.

Ano he hoari i roto i oku wheua te tawai a oku hoariri: i a ratou e mea mai nei ki ahau i nga ra katoa, Kei hea tou Atua?

Jeg må si til Gud, min klippe: Hvorfor har du glemt mig? Hvorfor skal jeg gå i sørgeklær under fiendens trykk?

He aha koe i piko ai, e toku wairua? He aha koe i ohorere ai i roto i ahau? Tumanako ki te Atua: tera ano ahau e whakawhetai ki a ia, ko te ora nei ia o toku mata, ko toku Atua.

Det er som om mine ben blev knust, når mine fiender håner mig, idet de hele dagen sier til mig: Hvor er din Gud? Hvorfor er du nedbøiet, min sjel, og hvorfor bruser du i mig? Bi efter Gud! for jeg skal ennu prise ham, mitt åsyns frelse og min Gud.