Job 31

Kua oti taku kawenata ki oku kanohi; kia whakaaroaro ahau hei aha ki te kotiro?

En pakt hadde jeg gjort med mine øine, at jeg ikke skulde se på en jomfru.

He aha ta te Atua wahi e tuwha mai ai i runga? He aha ta te Kaha Rawa taonga tupu i te wahi tiketike?

Hvad lodd vilde jeg ellers få av Gud i himmelen, eller hvad arv av den Allmektige i det høie?

He teka ianei he whakangaromanga mo te tangata kino? he whiu mo nga kaimahi o te he?

Rammer ikke fordervelse den urettferdige, og ulykke dem som gjør det onde?

He teka ianei e kitea ana e ia oku ara, e taua ana e ia oku hikoinga katoa?

Ser ikke han mine veier, og teller han ikke alle mine skritt?

Ki te mea i haere ahau i runga i te tekateka noa, a i hohoro toku waewae ki te tinihanga;

Dersom jeg har faret frem med falskhet, og min fot har hastet til svik

Kia paunatia ahau i runga i te pauna tika, kia mohio ai te Atua ki toku tapatahi:

- la Gud veie mig på rettferds vektskål, og han skal se at jeg er uten skyld -

Ki te mea i kotiti ke toku hikoinga i te ara, a i whai toku ngakau i oku kanohi; a ki te mea i mau te tongi ki oku ringa;

dersom mine skritt har bøid av fra veien, og mitt hjerte har fulgt mine øine, og dersom der er nogen flekk på mine hender,

Kati, ko ahau hei whakato, a ma tetahi atu e kai; ae ra, tukua nga hua o taku mara kia hutia atu.

gid da en annen må ete det jeg har sådd, og gid det jeg har plantet, må rykkes op med rot!

Ki te mea i whakawairangitia toku ngakau e te wahine, a i whanga ahau i te tatau o toku hoa;

Dersom mitt hjerte har latt sig dåre for en kvinnes skyld, og jeg har luret ved min næstes dør,

Heoi kia huri paraoa taku wahine ma tetahi atu, kia piko iho ano hoki nga tangata ke ki runga i a ia.

gid da min hustru må male korn for en annen, og andre menn bøie sig over henne!

He kino rawa hoki tera; ae ra, he he e tika ana kia whiua e nga kaiwhakawa:

For slikt er en skjenselsdåd, det er en misgjerning, hjemfalt til dom;

He ahi hoki tera e kai ana ki te whakangaromanga rawa, poto noa aku hua katoa.

det er en ild som fortærer like til avgrunnen; alt mitt gods skulde den gjøre ende på.

Ki te mea i whakahaweatia e ahau te whakawa a taku pononga tane, a taku pononga wahine, i a raua e totohe ana ki ahau;

Har jeg krenket min træls og min trælkvinnes rett, når de hadde nogen trette med mig?

Ka pehea ra ahau ina whakatika te Atua? He aha taku kupu e whakahoki ai ki a ia ina tae mai ia ki te titiro?

Hvad skulde jeg da gjøre om Gud stod op, og hvad skulde jeg svare ham om han gransket saken?

He teka ranei na toku kaihanga ia i hanga i roto i te kopu? a nana, na te kotahi, i whai ahua ai maua i roto i te puku?

Har ikke han som skapte mig i mors liv, skapt også dem, og har ikke en og den samme dannet oss i mors liv?

Ki te mea i kaiponuhia e ahau ta nga rawakore i hiahia ai, a meinga ana e ahau nga kanohi o te pouaru kia pau i te minamina;

Har jeg nektet fattigfolk det de ønsket, og latt enkens øine tæres bort?

Ki te mea ranei i kainga taku maramara e toku kotahi, a kihai te pani i kai i tetahi wahi;

Har jeg ett mitt brød alene, så den farløse ikke fikk ete av det?

He mea whakatupu ia naku no toku taitamarikitanga ra ano me te mea ko tona papa ahau: ko te pouaru he mea arahi naku no te kopu ra ano o toku whaea;

Nei, fra min ungdom av vokste han op hos mig som hos en far, og fra min mors liv av førte jeg henne ved hånden.

Ki te mea i kite ahau i tetahi e tata ana ki te mate, he kore no te kakahu, a kahore he uhi mo te rawakore;

Har jeg kunnet se en ulykkelig uten klær eller en fattig uten et plagg å ha på sig?

Ki te mea kihai tona hope i whakapai ki ahau, a kihai ia i mahana i nga huruhuru o taku kahui:

Måtte ikke hans lender velsigne mig, fordi han fikk varme sig med ull av mine får?

Ki te mea i ara toku ringa hei pehi i te pani, i toku kitenga he awina tera moku kei te kuwaha;

Har jeg løftet min hånd mot den farløse, fordi jeg var viss på å få medhold i retten?

Na kia marere atu toku pokohiwi i roto i te peke, kia whati te takakau o toku ringa.

Gid da min skulder må falle fra sitt ledd, og min arm bli brutt løs fra sin skål!

Ko te whiu hoki a te Atua taku i wehi ai; kihai hoki i taea e ahau te aha i tona nui.

For Guds straff fylte mig med redsel, og mot hans velde maktet jeg intet.

Ki te mea i u toku whakaaro ki te koura, a i mea ahau ki te koura parakore, Ko koe taku e whakawhirinaki atu ai;

Har jeg satt mitt håp til gullet og sagt til gullklumpen: Du er min tillit?

Ki te mea i koa ahau ki te maha o oku rawa, a ki te nui o ta toku ringa i whiwhi ai;

Har jeg gledet mig fordi min rikdom blev stor, og fordi min hånd vant mig meget gods?

Ki te mea i kite ahau i te ra e whiti ana, i te marama ranei e haere ana i tona tiahotanga;

Når jeg så sollyset, hvorledes det strålte, og månen, hvor herlig den skred frem,

A ka kumea pukutia atu toku ngakau, ka kihia toku ringa e toku mangai:

blev da mitt hjerte dåret i lønndom, så jeg sendte dem håndkyss?

Na he kino tenei hei whiunga ma nga kaiwhakawa: he teka hoki naku ki te Atua i runga.

Nei, også det vilde være en misgjerning, hjemfalt til dom; for da hadde jeg fornektet Gud i det høie.

Ki te mea i koa ahau ki te whakangaromanga o te tangata i kino ki ahau, i whakaara ake ranei i ahau i te panga o te he ki a ia;

Har jeg gledet mig ved min fiendes uferd og jublet når ulykken rammet ham?

Ae, kihai ahau i tuku i toku mangai kia hara, kihai i whai kia kanga tona wairua;

Nei, jeg tillot ikke min munn å synde ved å forbanne ham og ønske ham døden.

Ki te mea kahore nga tangata o toku teneti i mea, Tena koa te tangata kihai nei i makona i tona kikokiko?

Må ikke mine husfolk vidne at enhver fikk mette sig ved mitt bord?

Kihai te manene i moe i waho; i whakatuwheratia ano e ahau oku tatau ki te tangata haere;

Aldri måtte en fremmed ligge utenfor mitt hus om natten; jeg åpnet mine dører for den veifarende.

Ki te mea i pera ahau me Arama, i hipoki i oku he, i huna i toku kino ki roto ki toku uma;

Har jeg, som mennesker pleier, skjult mine synder og dulgt min misgjerning i min barm,

I wehi hoki ahau i te huihui nui, i mataku ki te whakahawea a nga hapu, a whakarongo kau ana, kihai hoki i puta ki waho

fordi jeg fryktet den store mengde og var redd for de fornemme slekters forakt, så jeg tidde stille og ikke gikk ut av min dør?

Aue, me i whakarongo mai tetahi ki ahau! Nana, tenei taku tohu, ma te Kaha Rawa e whakahoki mai he kupu ki ahau; me i ahau noa te pukapuka i tuhituhia e toku hoariri!

Å, om jeg hadde nogen som vilde høre på mig! Se, her er min underskrift, la den Allmektige svare mig! Å, om jeg hadde det skrift min motpart har satt op!

Ina, kua amohia e ahau i runga i toku pokohiwi; kua herea e ahau hei karauna moku.

Sannelig, jeg skulde ta det på min skulder, jeg skulde feste det til mitt hode som en krone;

Kua whakaaturia e ahau ki a ia te maha o oku hikoinga; rite tonu ki ta te rangatira taku whakatata atu ki a ia.

jeg skulde gjøre ham regnskap for alle mine skritt, som en fyrste skulde jeg møte ham.

Ki te tangi taku oneone, he whakahe ki ahau, ki te uru ano ona moa ki te aue,

Dersom min aker skriker over mig, og alle dens furer gråter,

Ki te mea i kainga e ahau ona hua, he mea kihai i utua, a naku ranei ona ariki i mate ai,

dersom jeg har fortæret dens grøde uten betaling og utslukket dens eiers liv,

Na, kia riro pu te witi i te tataramoa, te parei i te taru kino. Heoi ano nga korero a Hopa.

gid det da må vokse torner på min aker istedenfor hvete og ugress istedenfor bygg! Her ender Jobs ord.