Job 30

Inaianei ia e kataina mai ana ahau e te hunga tamariki rawa i ahau, e te hunga kihai nei ahau i whakaae kia uru o ratou matua ki roto ki nga kuri o taku kahui.

Men nu ler de av mig, de som er yngre av år enn jeg, hvis fedre jeg aktet så ringe at jeg ikke vilde sette dem blandt mine fehunder.

Ae ra, hei aha maku te kaha o o ratou ringa? He hanga pirau nei hoki to ratou koroheketanga.

Hvad hjelp kunde jeg også ha av dem, de som har mistet all manndomskraft?

Tupuhi ana ratou i te rawakore, i te hemokai; e ngau ana ratou i te oneone pakapaka, i roto i te pouritanga o te tuhea, o te ururua.

De er uttæret av nød og sult; de gnager på den tørre mo, som allerede igår var ørk og øde;

E whawhaki ana ratou i nga marou i roto o nga rakau ririki; a ko nga pakiaka hunipa hei kai ma ratou.

de plukker melde innunder buskene, og gyvelbuskens røtter er deres brød.

He mea pei atu ratou i roto i nga tangata; e karangarangatia ana ratou ano he tahae.

Fra menneskenes samfund jages de ut; folk roper efter dem som efter tyver.

Me noho rawa atu ratou i nga kapiti o nga awaawa, i nga waro o te whenua, i nga kamaka.

I fryktelige kløfter må de bo, i huler i jord og berg.

Tangi a kaihe ana ratou i roto i nga rakau ririki; huihuia ana ratou ki raro i nga ongaonga.

Mellem buskene skriker de, i neslekratt samler de sig,

He tamariki ratou na nga kuware, ae ra, he tamariki na te hunga ingoakore; he hunga i patua atu i runga i te whenua.

barn av dårer og æreløse folk, pisket ut av landet.

Inaianei ia kua waiho ahau hei waiata ma ratou, ae, hei whakatauki ma ratou.

Og nu er jeg blitt til en spottesang og et ordsprog for dem.

E whakarihariha mai ana ratou ki ahau, e neke rawa atu ana i ahau, a kahore e kaiponuhia e ratou te huware ki toku mata.

De avskyr mig, holder sig langt borte fra mig, og mitt ansikt sparer de ikke for spytt;

Kua oti hoki tana aho te wewete e ia, a e whakatupuria kinotia ana ahau e ia, a kua tukua e ratou te paraire i toku aroaro.

for de har løst sine tøiler og ydmyket mig, og bislet har de kastet av for mine øine.

I te taha ki matau ka ara te marea; taia ana e ratou oku waewae, a akina ana nga ara o a ratou whakangaromanga ki ahau.

Ved min høire side reiser deres yngel sig; mine føtter støter de bort og legger sine ulykkesveier mot mig.

E taka kino ana ratou i toku ara, e whakatupu ana i te he moku, a kahore he hoa mahi mo ratou.

De bryter op min sti, de gjør hvad de kan for å ødelegge mig, de som selv ingen hjelper har.

Rite tonu ki te wai nui e pakaru mai ana to ratou haerenga mai: i taua whakangaromanga nei, huri mai ana ratou ki runga ki ahau:

Som gjennem en vid revne kommer de; gjennem nedstyrtende murer velter de sig frem.

Kua tahuri mai nga whakawehi ki ahau, e aru ana ratou i toku whakaaro rangatira ano he hau; ko te whakahauora moku, pahemo ke ana ano he kapua.

Redsler har vendt sig mot mig, som stormen forfølger de min ære, og som en sky er min velferd faret bort.

Na inaianei kua maringi toku wairua i roto i ahau: mau pu ahau i nga ra o te tangi.

Og nu utøser min sjel sig i mig; trengsels dager holder mig fast.

I te po e werohia ana oku wheua i roto i ahau; kahore hoki he okiokinga o nga mamae e ngau nei i ahau.

Natten gjennemborer mine ben, så de faller av, og min verk og pine hviler ikke.

He kaha nui no toku mate i ahua ke ai toku kakahu; e awhi nei i ahau, e penei ana me te whiri o toku koti.

Ved Guds store kraft er det blitt slik med mig at min klædning ikke er til å kjenne igjen; den henger tett omkring mig som kraven på min underkjortel.

Kua maka ahau e ia ki te paru, kua rite ahau ki te puehu, ki te pungarehu.

Han har kastet mig ut i skarnet, så jeg er blitt lik støv og aske.

E tangi ana ahau ki a koe, heoi kahore koe e whakao mai ki ahau; e tu ana, heoi ka titiro kau mai koe ki ahau.

Jeg skriker til dig, men du svarer mig ikke; jeg står der, og du bare ser på mig.

Kua huri ke, kua kino tau mahi ki ahau: ko te kaha o tou ringa kei te tukino i ahau.

Du er blitt grusom mot mig, med din sterke hånd forfølger du mig.

Kua hapainga ake ahau e koe ki te hau, a meinga ana tera e koe hei hoiho moku; a whakamotitia iho ahau e koe i roto i te tupuhi.

Du løfter mig op i stormen, du lar mig fare avsted, og du lar mig forgå i dens brak;

E mohio ana hoki ahau tera ahau e kawea e koe ki te mate, ki te whare hoki i whakaritea mo te hunga ora katoa.

for jeg vet at du fører mig til døden, til den bolig hvor alt levende samles.

E kore ano ia tona ringa e totoro iho ki te urupa; ahakoa hei mate mona ka mea ia ki te karanga, he whakaaro ki enei mea.

Dog, rekker ikke mennesket ut sin hånd når alt synker i grus? Skriker han ikke om hjelp når han er kommet i ulykke?

Kihai ianei ahau i tangi ki te tangata he mate nei tona? kihai ranei toku wairua i pouri ki te rawakore?

Gråt jeg ikke selv over den som hadde hårde dager? Sørget ikke min sjel over den fattige?

I ahau i tatari ai ki te pai, heoi kua tae mai te kino; tumanako atu ana ahau ki te marama, heoi kua tae mai te pouri.

For jeg ventet godt, men det kom ondt; jeg håpet på lys, men det kom mørke.

Ko oku whekau, me te mea e koropupu ana, te ata takoto; haukotia mai ana ahau e nga ra o te tangi.

Mine innvoller koker og er ikke stille; trengsels dager er kommet over mig.

E haereere pouri ana ahau, kahore he ra; ko taku whakatikanga ake i roto i te whakaminenga, ka karanga awhina.

Sort går jeg omkring, men ikke av solens hete; midt iblandt folk reiser jeg mig og roper om hjelp.

Hei teina ahau ki nga tarakona, hei hoa mo nga ruru.

Jeg er blitt en bror av sjakaler og en stallbror av strutser.

Ko toku kiri mangu tonu, e ngahoro ana i ahau, kaia ana oku wheua i te wera.

Min hud er sort og faller av mig, og mine ben er brent av hete.

No reira i tahuri ke ai taku hapa ki te tangi, me taku okana ki te reo o te hunga e uhunga ana.

Og min citar er blitt til sorg, og min fløite til gråt og klage.