Job 29

Jòb tanmen pale ankò, li di:

Og Job blev ved å fremføre sin visdomstale og sa:

-Ki moun ki va fè m' viv tan lontan an, lè Bondye t'ap voye je sou mwen an?

Å, om jeg hadde det som i fordums måneder, som i de dager da Gud vernet om mig,

Lè sa a, Bondye te toujou la avèk mwen. Limyè li te klere anwo tèt mwen, li t'ap moutre m' kote pou m' mete pye m' nan fènwa a.

da hans lampe skinte over mitt hode, da jeg ved hans lys vandret gjennem mørket,

Nan tan sa a, tout zafè m' t'ap mache byen. Bondye te zanmi m'. Li t'ap pwoteje kay mwen.

slik som jeg hadde det i min modne manndoms dager, da Guds vennskap hvilte over mitt telt,

Bondye ki gen tout pouvwa a te toujou la avèk mwen. Mwen t'ap viv nan mitan tout pitit gason m' yo.

da den Allmektige ennu var med mig, og jeg hadde mine barn omkring mig,

Bèf ak kabrit mwen yo te konn bay anpil lèt. Pye oliv mwen yo te donnen menm nan tè wòch.

da mine føtter badet sig i melk, og berget ved mitt hus lot bekker av olje strømme frem!

Lè mwen parèt pòtay lavil la, lè mwen pran plas mwen nan mitan chèf fanmi yo,

Når jeg gikk op til porten i byen og inntok mitt sete på torvet,

wè yo wè m', jenn gason yo mete kò yo sou kote, granmoun yo leve kanpe pa respè pou mwen.

da drog de unge sig unda ved synet av mig, og de gråhårede reiste sig og blev stående;

Notab yo sispann pale, yo fèmen bouch yo.

høvdinger lot være å tale og la hånden på sin munn;

Ata chèf yo pa ka pale ankò! Lang yo vin lou nan bouch yo.

de fornemme tidde stille, og deres tunge blev hengende ved ganen.

Tout moun ki te wè m' t'ap mache fè lwanj mwen, tout moun ki te tande m' te kontan avè m'.

Enhver som hørte om mig, priste mig lykkelig, og hver den som så mig, gav mig lovord.

Mwen lonje men bay pòv malere ki nan ka ansanm ak timoun san papa ki san sekou.

For jeg berget armingen som ropte om hjelp, og den farløse som ingen hjelper hadde.

Moun ki te nan pi gwo mizè t'ap fè lwanj mwen. Mwen te fè kè vèv yo kontan.

Den som var sin undergang nær, velsignet mig, og enkens hjerte fikk jeg til å juble.

Mwen te toujou fè sa ki dwat. Mwen pa t' janm nan patipri.

Jeg klædde mig i rettferdighet, og den opslo sin bolig i mig; rettsinn bar jeg som kappe og hue.

Se mwen ki te wè pou avèg yo. Se mwen ki te mache pou kokobe yo.

Øine var jeg for den blinde, og føtter var jeg for den halte.

Mwen te yon papa pou pòv malere yo. Mwen te kanpe pou defann kòz etranje yo.

En far var jeg for de fattige, og ukjente folks sak gransket jeg.

Mwen te kraze pouvwa malveyan yo. Mwen sove moun ki te anba men yo.

Jeg knuste den urettferdiges kjever og rev byttet bort fra hans tenner.

Mwen t'ap di nan kè m': M'a viv kont viv mwen. M'a mouri sou kabann mwen ak kè poze.

Jeg tenkte da: I mitt rede skal jeg få dø, og mine dager skal bli tallrike som sand.

Mwen te tankou yon pyebwa plante bò larivyè. Sou tout branch li yo se lawouze.

Min rot skal ligge åpen for vann, og nattens dugg skal falle på mine grener.

Moun pa ta janm sispann fè lwanj mwen. Mwen t'ap toujou gen tout fòs mwen sou mwen.

Min ære blir alltid ny, og min bue forynges i min hånd.

Lè m'ap pale, tout moun fèmen bouch yo. Yo louvri zòrèy yo, y'ap tann konsa konsèy m'ap bay.

Mig hørte de på, de ventet og lyttet i taushet til mitt råd.

Pawòl mwen tonbe nan kè yo tankou grenn lapli. Lè m' fin pale, pesonn pa gen anyen pou di ankò.

Når jeg hadde talt, tok de ikke til orde igjen, og min tale dryppet ned over dem.

Yo t'ap tann mwen pale tankou tè sèk k'ap tann lapli. Yo rete bouch louvri pou ranmase sa m'ap di.

De ventet på min tale som på regn, de åpnet sin munn som for vårregn.

Lè yo dekouraje, mwen fè yon ti ri ak yo. Sa te kont pou remoute kouraj yo.

Når de var motløse, smilte jeg til dem, og mitt åsyns lys kunde de ikke formørke.

Mwen te kanpe alatèt yo. Mwen mennen yo tankou yon wa k'ap mennen sòlda li yo. Mwen di yo sa pou yo fè. Mwen te ba yo kouraj lè yo nan lafliksyon.

Fikk jeg lyst til å gå til dem, da satt jeg der som høvding og tronte som en konge i sin krigerskare, lik en som trøster de sørgende.