Lamentations 5

Muista, Herra, kuinka meille tapahtui: katso ja näe meidän ylönkatsettamme.
Kom i hu, Herre, det som har hendt oss, sku og se hvor vi blir hånet!
Meidän perintömme on muukalaisten osaksi tullut, ja huoneemme ulkonaisten omaksi.
Vår arv er gått over til fremmede, våre hus til utlendinger.
Me olemme orvot ilman isää, ja äitimme ovat niinkuin lesket.
Vi er blitt farløse, har ingen far; våre mødre er som enker.
Vettä, joka meidän omamme oli, me joimme rahalla, omat halot me ostimme hinnalla.
Vi må kjøpe det vann vi drikker, vår ved må vi betale.
kaulallamme me vaivaa kärsimme; ja ehkä me jo väsyneet olimme, ei kuitenkaan meille lepoa annettu.
Våre forfølgere er på nakken av oss; vi er trette, vi får ingen hvile.
Meidän piti Egyptin ja Assyrian alle meitämme antaman, että me sittekin leipää ravinnoksemme saaneet olisimme.
Til Egypten har vi overgitt oss, og til Assyria, for å bli mettet med brød.
Meidän isämme ovat syntiä tehneet, ja ei enään ole käsissä; ja meidän pitää heidän pahoja tekojansa nautitseman.
Våre fedre har syndet, de er ikke mere; vi bærer deres misgjerninger.
Orjat meitä vallitsevat; ja ei ole kenkään, joka meitä heidän käsistänsä pelastaa.
Træler hersker over oss; ingen river oss ut av deres hånd.
Meidän pitää hakeman leipämme hengen paolla, miekan edessä korvessa.
Med fare for vårt liv henter vi vårt brød, truet av ørkenens sverd.
Meidän ihomme on poltettu, niinkuin pätsissä, hirmuisen nälän tähden.
Vår hud brenner som en ovn av hungerens luer.
He ovat vaimot Zionissa raiskanneet ja neitseet Juudan kaupungeissa.
Kvinner har de krenket i Sion, jomfruer i Judas byer.
Ruhtinaat he ovat hirttäneet, ja vanhimpia ei he kunnioittaneet.
Fyrster har de hengt, de gamles åsyn har de ikke hedret.
Nuorukaiset piti jauhaman, ja piskuisten täytyi puita kantaissansa kompastua.
Unge menn bar kvernen, og gutter segnet under vedbøren.
Vanhat puuttuivat porteista, ja nuorukaiset ei enään kanteletta soita.
De gamle sitter ikke mere i porten, de unge menn ikke mere ved sin strengelek.
Meidän sydämemme ilo loppui, meidän tanssimme on kääntynyt murheeksi.
Med vårt hjertes glede er det forbi, vår dans er omskiftet til sorg.
Meidän päästämme on kruunu pudonnut; voi nyt meitä, että me niin olemme syntiä tehneet!
Kronen er falt av vårt hode; ve oss, vi har syndet.
Sentähden on myös sydämemme murheissansa; niiden tähden ovat meidän silmämme pimenneet;
Derfor er vårt hjerte sykt, derfor er våre øine blitt dimme,
Zionin vuoren tähden, että se niin hävitetty on, että ketut hänessä juoksentelevat.
for Sions bergs skyld, som er øde; rever løper om på det.
Mutta sinä Herra, joka ijankaikkisesti olet, ja istuimes ijästä ikään!
Du, Herre, troner til evig tid, din trone blir fra slekt til slekt.
Miksis meidät ijankaikkisesti unohdat, ja niin kauvan meitä peräti hylkäät?
Hvorfor skulde du glemme oss evig, forlate oss for så lang en tid?
Palauta, Herra, meitä jälleen sinun tykös, että me taas palaisimme; uudista meidän päivämme niinkuin ne alusta olivat.
Herre, før oss atter til dig, så vi kan komme tilbake! Forny våre dager, så de blir som i fordums tid!
Oletkos meitä peräti heittänyt pois, ja sangen suuresti vihastunut meidän päällemme?
For skulde du rent ha forkastet oss? Skulde du være så storlig vred på oss?