Job 30

Nyt minun nuorempani nauravat minua, joiden isiä en minä olisi pannut minun laumani koirain sekaan;
Men nu ler de av mig, de som er yngre av år enn jeg, hvis fedre jeg aktet så ringe at jeg ikke vilde sette dem blandt mine fehunder.
Joiden voiman minä tyhjänä pidin, jotka ei ijällisiksi tulleet;
Hvad hjelp kunde jeg også ha av dem, de som har mistet all manndomskraft?
Ne jotka nälän ja tuskan tähden pakenivat erinänsä korpeen, äsken turmeltuneet ja köyhtyneet,
De er uttæret av nød og sult; de gnager på den tørre mo, som allerede igår var ørk og øde;
Jotka nukulaisia repivät pensasten ympäri; ja katajan juuret olivat heidän ruokansa:
de plukker melde innunder buskene, og gyvelbuskens røtter er deres brød.
He ajettiin ulos, ja huudettiin heitä vastaan niinkuin varasta.
Fra menneskenes samfund jages de ut; folk roper efter dem som efter tyver.
He asuivat kauhiain ojain tykönä maan luolissa ja vuorten rotkoissa.
I fryktelige kløfter må de bo, i huler i jord og berg.
Pensasten keskellä he huusivat, ja ohdakkein sekaan he kokosivat itsensä,
Mellem buskene skriker de, i neslekratt samler de sig,
Turhain ja hyljättyin ihmisten lapset, jotka halvimmat olivat maan päällä.
barn av dårer og æreløse folk, pisket ut av landet.
Ja nyt minä olen heidän lauluksensa tullut, ja minun täytyy heidän juttunansa olla.
Og nu er jeg blitt til en spottesang og et ordsprog for dem.
He kauhistavat minua, ja erkanevat kauvas minusta; ja ei he häpee sylkeä minun kasvoilleni.
De avskyr mig, holder sig langt borte fra mig, og mitt ansikt sparer de ikke for spytt;
Sillä hän on minun köyteni päästänyt, ja on nöyryyttänyt minun: He ovat suitset minun edestäni heittäneet pois.
for de har løst sine tøiler og ydmyket mig, og bislet har de kastet av for mine øine.
Oikialle puolelle nousivat nuorukaiset: He lykkäsivät pois minun jalkani, ja tekivät tien minua kohden, hukuttaaksensa minua.
Ved min høire side reiser deres yngel sig; mine føtter støter de bort og legger sine ulykkesveier mot mig.
He ovat kukistaneet minun polkuni: se oli huokia heille minua vahingoittaa, ilman kenenkään avuta.
De bryter op min sti, de gjør hvad de kan for å ødelegge mig, de som selv ingen hjelper har.
He ovat tulleet sisälle niinkuin suurten rakoin lävitse, ja ovat sekaseuraisin karaneet sisälle.
Som gjennem en vid revne kommer de; gjennem nedstyrtende murer velter de sig frem.
Pelko on kääntynyt minua vastaan, ja niinkuin tuuli vainonnut minun kunniaani, ja niinkuin pilvi, on minun autuuteni mennyt ohitse.
Redsler har vendt sig mot mig, som stormen forfølger de min ære, og som en sky er min velferd faret bort.
Mutta nyt kääntää minun sieluni itsensä minua vastaan, ja minun murhepäiväni ovat minun käsittäneet.
Og nu utøser min sjel sig i mig; trengsels dager holder mig fast.
Yöllä minun luuni lävistettiin kaikin paikoin lävitse, ja minun suoneni ei saa lepoa.
Natten gjennemborer mine ben, så de faller av, og min verk og pine hviler ikke.
Suuren voiman kautta minun vaatteeni muutetaan, ja hän on vyöttänyt minun niinkuin hameeni pään lävellä.
Ved Guds store kraft er det blitt slik med mig at min klædning ikke er til å kjenne igjen; den henger tett omkring mig som kraven på min underkjortel.
Minä sotkutaan lokaan, ja verrataan tomuun ja tuhkaan.
Han har kastet mig ut i skarnet, så jeg er blitt lik støv og aske.
Jos minä hudan sinun tykös, niin et sinä vastaa minua: jos minä käyn edes, niin et sinä minusta tietävinäs ole.
Jeg skriker til dig, men du svarer mig ikke; jeg står der, og du bare ser på mig.
Sinä olet muuttunut minulle hirmuiseksi, ja vainoot minua kätes voimalla.
Du er blitt grusom mot mig, med din sterke hånd forfølger du mig.
Sinä nostat minun tuuleen, ja annat minun ajaa sen päällä, ja sulaat minun voimallisesti.
Du løfter mig op i stormen, du lar mig fare avsted, og du lar mig forgå i dens brak;
Sillä minä tiedän, ettäs annat minun kuolemaan, joka on se huone, joka kaikille eläville on asetettu.
for jeg vet at du fører mig til døden, til den bolig hvor alt levende samles.
Ei hän kuitenkaan ojenna kättänsä luutarhaan, eikä he huuda kadotuksestansa.
Dog, rekker ikke mennesket ut sin hånd når alt synker i grus? Skriker han ikke om hjelp når han er kommet i ulykke?
Minä itkin kovana aikana, ja minun sieluni armahti köyhää.
Gråt jeg ikke selv over den som hadde hårde dager? Sørget ikke min sjel over den fattige?
Minä odotin hyvää, ja paha tuli: minä odotin valkeutta, ja pimeys tuli.
For jeg ventet godt, men det kom ondt; jeg håpet på lys, men det kom mørke.
Minun sisällykseni kiehuvat lakkaamatta: Murheen aika on minun ennättänyt.
Mine innvoller koker og er ikke stille; trengsels dager er kommet over mig.
Minä käyn mustettuna, ehkei aurinko minua ruskoittanut: minä nousen kansan seassa ja huudan.
Sort går jeg omkring, men ikke av solens hete; midt iblandt folk reiser jeg mig og roper om hjelp.
Minä olen kärmetten veli, strutsilinnun poikain kumppani.
Jeg er blitt en bror av sjakaler og en stallbror av strutser.
Minun nahkani minun päälläni on mustettunut, ja minun luuni ovat helteestä palaneet.
Min hud er sort og faller av mig, og mine ben er brent av hete.
Minun kanteleeni on muuttunut valitukseksi, ja minun huiluni itkuksi.
Og min citar er blitt til sorg, og min fløite til gråt og klage.