Job 31

Ik heb een verbond gemaakt met mijn ogen; hoe zou ik dan acht gegeven hebben op een maagd?
En pakt hadde jeg gjort med mine øine, at jeg ikke skulde se på en jomfru.
Want wat is het deel Gods van boven, of de erve des Almachtigen uit de hoogten?
Hvad lodd vilde jeg ellers få av Gud i himmelen, eller hvad arv av den Allmektige i det høie?
Is niet het verderf voor den verkeerde, ja, wat vreemds voor de werkers der ongerechtigheid?
Rammer ikke fordervelse den urettferdige, og ulykke dem som gjør det onde?
Ziet Hij niet mijn wegen, en telt Hij niet al mijn treden?
Ser ikke han mine veier, og teller han ikke alle mine skritt?
Zo ik met ijdelheid omgegaan heb, en mijn voet gesneld heeft tot bedriegerij;
Dersom jeg har faret frem med falskhet, og min fot har hastet til svik
Hij wege mij op, in een rechte weegschaal, en God zal mijn oprechtigheid weten.
- la Gud veie mig på rettferds vektskål, og han skal se at jeg er uten skyld -
Zo mijn gang uit den weg geweken is, en mijn hart mijn ogen nagevolgd is, en aan mijn handen iets aankleeft;
dersom mine skritt har bøid av fra veien, og mitt hjerte har fulgt mine øine, og dersom der er nogen flekk på mine hender,
Zo moet ik zaaien, maar een ander eten, en mijn spruiten moeten uitgeworteld worden!
gid da en annen må ete det jeg har sådd, og gid det jeg har plantet, må rykkes op med rot!
Zo mijn hart verlokt is geweest tot een vrouw, of ik aan mijns naasten deur geloerd heb;
Dersom mitt hjerte har latt sig dåre for en kvinnes skyld, og jeg har luret ved min næstes dør,
Zo moet mijn huisvrouw met een ander malen, en anderen zich over haar krommen!
gid da min hustru må male korn for en annen, og andre menn bøie sig over henne!
Want dat is een schandelijke daad, en het is een misdaad bij de rechters.
For slikt er en skjenselsdåd, det er en misgjerning, hjemfalt til dom;
Want dat is een vuur, hetwelk tot de verderving toe verteert, en al mijn inkomen uitgeworteld zou hebben.
det er en ild som fortærer like til avgrunnen; alt mitt gods skulde den gjøre ende på.
Zo ik versmaad heb het recht mijns knechts, of mijner dienstmaagd, als zij geschil hadden met mij;
Har jeg krenket min træls og min trælkvinnes rett, når de hadde nogen trette med mig?
(Want wat zou ik doen, als God opstond? En als Hij bezoeking deed, wat zou ik Hem antwoorden?
Hvad skulde jeg da gjøre om Gud stod op, og hvad skulde jeg svare ham om han gransket saken?
Heeft Hij niet, Die mij in den buik maakte, hem ook gemaakt en Een ons in de baarmoeder bereid?)
Har ikke han som skapte mig i mors liv, skapt også dem, og har ikke en og den samme dannet oss i mors liv?
Zo ik den armen hun begeerte onthouden heb, of de ogen der weduwe laten versmachten;
Har jeg nektet fattigfolk det de ønsket, og latt enkens øine tæres bort?
En mijn bete alleen gegeten heb, zodat de wees daarvan niet gegeten heeft;
Har jeg ett mitt brød alene, så den farløse ikke fikk ete av det?
(Want van mijn jonkheid af is hij bij mij opgetogen, als bij een vader, en van mijner moeders buik af heb ik haar geleid;)
Nei, fra min ungdom av vokste han op hos mig som hos en far, og fra min mors liv av førte jeg henne ved hånden.
Zo ik iemand heb zien omkomen, omdat hij zonder kleding was, en dat de nooddruftige geen deksel had;
Har jeg kunnet se en ulykkelig uten klær eller en fattig uten et plagg å ha på sig?
Zo zijn lenden mij niet gezegend hebben, toen hij van de vellen mijner lammeren verwarmd werd;
Måtte ikke hans lender velsigne mig, fordi han fikk varme sig med ull av mine får?
Zo ik mijn hand tegen den wees bewogen heb, omdat ik in de poort mijn hulp zag;
Har jeg løftet min hånd mot den farløse, fordi jeg var viss på å få medhold i retten?
Mijn schouder valle van het schouderbeen, en mijn arm breke van zijn pijp af!
Gid da min skulder må falle fra sitt ledd, og min arm bli brutt løs fra sin skål!
Want het verderf Gods was bij mij een schrik, en ik vermocht niet vanwege Zijn hoogheid.
For Guds straff fylte mig med redsel, og mot hans velde maktet jeg intet.
Zo ik het goud tot mijn hoop gezet heb, of tot het fijn goud gezegd heb: Gij zijt mijn vertrouwen;
Har jeg satt mitt håp til gullet og sagt til gullklumpen: Du er min tillit?
Zo ik blijde ben geweest, omdat mijn vermogen groot was, en omdat mijn hand geweldig veel verkregen had;
Har jeg gledet mig fordi min rikdom blev stor, og fordi min hånd vant mig meget gods?
Zo ik het licht aangezien heb, wanneer het scheen, of de maan heerlijk voortgaande;
Når jeg så sollyset, hvorledes det strålte, og månen, hvor herlig den skred frem,
En mijn hart verlokt is geweest in het verborgen, dat mijn hand mijn mond gekust heeft;
blev da mitt hjerte dåret i lønndom, så jeg sendte dem håndkyss?
Dat ware ook een misdaad bij den rechter; want ik zou den God van boven verzaakt hebben.
Nei, også det vilde være en misgjerning, hjemfalt til dom; for da hadde jeg fornektet Gud i det høie.
Zo ik verblijd ben geweest in de verdrukking mijns haters, en mij opgewekt heb, als het kwaad hem vond;
Har jeg gledet mig ved min fiendes uferd og jublet når ulykken rammet ham?
(Ook heb ik mijn gehemelte niet toegelaten te zondigen, mits door een vloek zijn ziel te begeren).
Nei, jeg tillot ikke min munn å synde ved å forbanne ham og ønske ham døden.
Zo de lieden mijner tent niet hebben gezegd: Och, of wij van zijn vlees hadden, wij zouden niet verzadigd worden;
Må ikke mine husfolk vidne at enhver fikk mette sig ved mitt bord?
De vreemdeling overnachtte niet op de straat; mijn deuren opende ik naar den weg;
Aldri måtte en fremmed ligge utenfor mitt hus om natten; jeg åpnet mine dører for den veifarende.
Zo ik, gelijk Adam, mijn overtredingen bedekt heb, door eigenliefde mijn misdaad verbergende!
Har jeg, som mennesker pleier, skjult mine synder og dulgt min misgjerning i min barm,
Zeker, ik kon wel een grote menigte geweldiglijk onderdrukt hebben; maar de verachtste der huisgezinnen zou mij afgeschrikt hebben; zodat ik gewezen zou hebben, en ter deure niet uitgegaan zijn.
fordi jeg fryktet den store mengde og var redd for de fornemme slekters forakt, så jeg tidde stille og ikke gikk ut av min dør?
Och, of ik een hadde, die mij hoorde! Zie, mijn oogmerk is, dat de Almachtige mij antwoorde, en dat mijn tegenpartij een boek schrijve.
Å, om jeg hadde nogen som vilde høre på mig! Se, her er min underskrift, la den Allmektige svare mig! Å, om jeg hadde det skrift min motpart har satt op!
Zou ik het niet op mijn schouder dragen? Ik zou het op mij binden als een kroon.
Sannelig, jeg skulde ta det på min skulder, jeg skulde feste det til mitt hode som en krone;
Het getal mijner treden zou ik hem aanwijzen; als een vorst zou ik tot hem naderen.
jeg skulde gjøre ham regnskap for alle mine skritt, som en fyrste skulde jeg møte ham.
Zo mijn land tegen mij roept, en zijn voren te zamen wenen;
Dersom min aker skriker over mig, og alle dens furer gråter,
Zo ik zijn vermogen gegeten heb zonder geld, en de ziel zijner akkerlieden heb doen hijgen;
dersom jeg har fortæret dens grøde uten betaling og utslukket dens eiers liv,
Dat voor tarwe distelen voortkomen, en voor gerst stinkkruid! De woorden van Job hebben een einde.
gid det da må vokse torner på min aker istedenfor hvete og ugress istedenfor bygg! Her ender Jobs ord.